Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 45—Guds karakter åpenbart i Kristus

Frelseren sa: “Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” Joh. 17, 3. Og Gud forkynte ved profeten: “Den vise rose seg ikke av sin visdom, og den sterke rose seg ikke av sin styrke, den rike rose seg ikke av sin rikdom! Men den som vil rose seg, han rose seg av at han er forstandig og kjenner meg, at jeg er Herren som gjør miskunnhet, rett og rettferdighet på jorden; for i det har jeg velbehag, sier Herren. ” Jer. 9, 23. 24. VM2 269.1

Uten guddommelig hjelp kan ikke noe menneske oppnå denne kunnskap om Gud. Apostelen sier at “verden ikke ved sin visdom kjente Gud”. 1 Kor. 1, 21. Kristus “var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke”. Joh. 1, 10. Jesus sa til sine disipler: “Ingen kjenner Sønnen, uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.” Matt. 11, 27. I sin siste bønn for sine etterfølgere, før han trådte inn i Getsemanes skygger, oppløftet Frelseren sine øyne mot himmelen og uttalte i medlidenhet med falne menneskers vankundighet: “Rettferdige Fader! verden har ikke kjent deg; men jeg har kjent deg.” “Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden. ” Joh. 17, 25. 26. VM2 269.2

Fra begynnelsen har det vært Satans tilrettelagte plan å få menneskene til å glemme Gud, forat han måtte kunne vinne dem for seg selv. Derfor har han søkt å fremstille Guds karakter i et falskt lys for å få menneskene til å få en uriktig forestilling om ham. Skaperen er blitt fremstilt for dem som en som hadde de samme trekkene som ondskapens fyrste selv — som vilkårlig, streng og uforsonlig — forat menneskene skulle komme til å ha frykt for ham, sky ham og endog hate ham. Satan håpet i den grad å kunne forvirre begrepene hos dem han hadde forført, at deres kunnskap om Gud skulle opphøre. Dernest ville han utslette det guddommelige bilde i menneskene og prege sin VM2 269.3

1889 — “Testimonies”, V, side 737-746. egen lignelse i sjelen. Han ville gjennomsyre dem med sin egen ånd og gjøre dem til fanger etter sin vilje. VM2 269.4

Satan ga et vrengebilde av Guds karakter og vekket mistillit til ham da han fristet Eva til å overtre. Ved synd ble våre stamforeldres sinn formørket, deres natur utartet, og deres begreper om Gud ble preget av deres egen innskrenkede egoisme. Og etter hvert som menneskene ble frekkere i synd, forsvant Guds kunnskap og kjærlighet i deres sinn og hjerte. “Fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket.” Rom. 1, 21. VM2 270.1

Satans kamp om herredømmet over menneskeslekten syntes til tider å skulle bli kront med hell. I århundrene før Kristi første komme så det ut som om mørkets fyrste nesten fullstendig behersket verden. Han hersket med en fryktelig makt, som om verdens riker ved våre stamforeldres synd var blitt hans rettmessige eie. Endog paktens folk, som Gud hadde utvalt til å bevare kunnskapen om ham i verden, var veket så langt bort fra ham at de hadde mistet all sann forståelse av hans karakter. VM2 270.2

Kristus kom for å åpenbare Gud som en kjærlighetens Gud, full av miskunnhet, ømhet og medlidenhet. Det tykke mørket som Satan hadde forsøkt å tilsløre guddommens trone med, ble fordrevet av verdens Gjenløser, og Faderen ble atter åpenbart for menneskene som livets lys. VM2 270.3

Da Filip kom til Jesus med denne bønnen: “Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok,” svarte Frelseren ham: “Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen?” Joh. 14, 8. 9. Kristus erklærer at han var sendt til verden som Faderens representant. I sin edle karakter, i sin miskunnhet og ømme medynk, i sin kjærlighet og godhet står han for oss som den guddommelige fullkommenhet legemliggjort, den usynlige Guds bilde. VM2 270.4