Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Løfte om guddommelig opplysning

Bare i den grad vi forstår vår egen ringhet og vår fullstendige avhengighet av Gud, vil vi kunne vokse i åndelig kunnskap. Men alle som kommer til Bibelen med en villighet til å lære og med en bedende ånd for å granske dens uttalelser som Guds Ord, vil få guddommelig opplysning. Meget av det som kan synes å være vanskelig og dunkelt, vil Gud gjøre tydelig og enkelt for dem som søker å forstå det. VM2 249.3

Det hender undertiden at intelligente og evnerike menn som er utrustet med dannelse og kultur, ikke forstår visse steder i Skriften, mens andre som er ulærde og som synes å ha liten forstand, og som har åndsevner som ikke er så oppøvet, kan fatte meningen og finne styrke og trøst i det som de førstnevnte erklærer å være gåtefullt eller forbigår som uvesentlig. Hva er grunnen til dette? Det er blitt forklart meg at denne sistnevnte klasse mennesker ikke stoler på sin egen forstand. De går til ham som er lysets kilde, til ham som har inspirert Skriften, og ber Gud med ydmykhet i hjertet om visdom, og de får den. Det er ennå sannhetskilder å oppdage for den som alvorlig søker. Kristus skildret sannheten som en skatt som er skjult i en aker. Den ligger ikke helt oppe på overflaten. Vi må grave etter den. Men skal det lykkes oss å finne den, så avhenger det ikke så meget av våre intellektuelle evner som av ydmykhet i vårt hjerte og av den tro som vil gripe guddommelig hjelp. VM2 249.4

Uten at vi blir veiledet av den Hellige Ånd, vil vi alltid være utsatt for å forvrenge Skriften eller mistyde den. Det er megen bibellesning som ikke er til gagn og som i mange tilfelle absolutt er til skade. Når noen åpner Guds Ord uten ærefrykt og uten bønn, og når deres tanker og sinn ikke er festet ved Gud eller er i samklang med hans vilje, blir sinnet omtåket av tvil, og vantroen blir styrket ved selve bibelstudiet. Fienden får makt over tankene, og han skyter inn tolkninger som ikke er riktige. VM2 250.1

Når menneskene i tale og handling ikke søker å være i overensstemmelse med Gud, blir de alltid utsatt for å fare vill når det gjelder å forstå Skriften, hvor lærde de enn måtte være, og man kan ikke trygt stole på deres forklaringer. Når vi i sannhet søker å gjøre Guds vilje, tar den Hellige Ånd forskriftene i hans ord og gjør dem til grunnsetninger i livet og skriver dem på sjelens tavler. Og bare de som følger det lys som allerede er gitt, kan ha håp om å få mer opplysning ved Ånden. Dette blir tydelig fremholdt i Kristi ord: “Vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud.” Joh. 7, 17. VM2 250.2

De som søker i Skriften for å finne uoverensstemmelser, har ikke åndelig innsikt. Med fordreiet syn vil de se mange årsaker til tvil og vantro angående ting som i virkeligheten er tydelige og enkle. Men for dem som tar imot Guds Ord med ærbødighet og søker å lære hans vilje å kjenne så de må kunne gjøre den, blir allting annerledes. De blir fylt med ærefrykt og forundring når de tenker på den renhet og opp-høyde storhet som finnes i de åpenbarte sannheter. Like blir tiltrukket av like. Like verdsetter like. Hellighet forener seg med hellighet, tro med tro. For det ydmyke hjerte og det oppriktige, søkende sinn er Bibelen full av lys og kunnskap. De som kommer til Skriften med dette sinnelag, blir innført i samfunn med profeter og apostler. Deres ånd blir innforlivet i Kristi Ånd, og de lengter etter å bli ett med ham. VM2 250.3

Mange føler at det hviler et ansvar på dem til å forklare enhver tilsynelatende vanskelighet i Bibelen for å kunne møte spissfindigheter fra tvilere og skeptikere. Men når de søker å forklare det de bare har en ufullkommen forståelse av, utsetter de seg for å forvirre andres sinn når det gjelder punkter som er klare og lette å forstå. Dette er ikke vår oppgave. Vi bør heller ikke klage over at disse vanskelighetene er til stede, men vi bør ta dem som noe Gud i sin visdom har tillatt. Det er vår plikt å ta imot hans ord som er tydelig på ethvert punkt som er av vesentlig betydning for sjelens frelse, praktisere dets prinsipper i vårt liv og undervise andre om dem både ved forskrift og eksempel. På den måten vil det bli klart for verden at vi har forbindelse med Gud og har ubetinget tillit til hans ord. Et liv i gudsfrykt, et daglig eksempel på rettskaffenhet, saktmodighet og uegennyttig kjærlighet vil være en levende fremstilling av Guds Ords lære, og det vil være et argument til forsvar for Bibelen, som få vil være i stand til å stå imot. Dette vil vise seg å være den mest virkningsfulle hindring mot den herskende tendens til tvil og vantro. VM2 250.4

Ved tro bør vi skue inn i det hinsidige og gripe Guds løfte om en vekst i forstand, mens de menneskelige evner forener seg med det guddommelige og enhver sjelsevne kommer i nøye berøring med ham som er kilden til lys. Vi kan glede oss til at alt det som har besværet oss, i Guds forsyn da vil bli tydelig. Ting som var vanskelige å forstå, vil få sin forklaring. Der hvor vi med vårt begrensede sinn bare oppdaget forvirring og brutte forsetter, kommer vi til å se den vakreste og mest fullkomne harmoni. Apostelen Paulus sier: “Nå ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, liksom jeg også fullt ut er kjent.” 1 Kor. 13, 12. VM2 251.1

Peter formaner sine brødre med disse ord: “Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus.” 2 Pet. 3, 18. Når Guds folk vokser i nåden, vil de stadig klarere forstå hans ord. Vi kommer til å se nytt lys og ny skjønnhet i dets hellige sannheter. Slik har det vært i menighetens historie gjennom alle tider, og slik vil det fortsette inntil enden. Men etter hvert som et sant åndelig liv avtar, har det alltid vist seg en tilbøyelighet til å høre opp med å gå fram i kunnskap om sannheten. Menneskene slår seg til ro med det lys de alt har mottatt fra Guds Ord, og anstrenger seg ikke for ytterligere å granske Skriften. De blir konservative og søker å unngå all drøfting. VM2 251.2