Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Innflytelsen av en enig sjelevinnende menighet

Vi bekjenner oss til å være oppbevarere av Guds lov. Vi hevder at vi har større lys og sikter mot et høyere ideal enn noe annet folk på jorden. Derfor bør vi vise større karakterfullkommenhet og en mer alvorlig gudsfrykt. De som har tatt imot den nærværende sannhets lys, er blitt betrodd et overmåte høytidelig budskap. Vårt lys bør skinne for å opplyse stien for dem som vandrer i mørke. Som medlemmer av Guds synlige menighet og som arbeidere i Herrens vingård burde alle som bekjenner seg til å være kristne, gjøre sitt ytterste for å bevare fred, overensstemmelse og kjærlighet i menigheten. Legg merke til Kristi bønn: “At de alle må være ett, liksom du Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, forat verden skal tro at du har utsendt meg.” Joh. 17, 21. VM2 213.1

Enhet i menigheten er det overbevisende vitnesbyrd om at Gud har sendt Jesus til verden som dens gjenløser. Dette er et argument som verdslige mennesker ikke kan motbevise. Derfor arbeider Satan stadig for å hindre denne enhet og harmoni, forat de vantro skal få avsky for religion og bli befestet i sin ubotferdighet, fordi de kan være vitne til frafall, splid og strid mellom bekjennende kristne. Gud blir vanæret ved dem som bekjenner seg til sannheten mens de ligger i innbyrdes uoverensstemelse og fiendskap. Satan er den store anklager mot brødrene, og alle som tar del i en slik virksomhet, står i hans tjeneste. VM2 213.2

Vi bekjenner oss til å ha mer sannhet enn andre samfunn, men hva gagner det oss dersom dette ikke leder oss til større hengivenhet, til et renere og helligere liv? Det ville være bedre for oss aldri å ha sett sannhetens lys enn å bekjenne oss til å ta imot det og ikke bli helliget ved det. VM2 213.3

For å kunne avgjøre hvor betydningsfulle de interesser er som knytter seg til sjelens omvendelse fra villfarelse til sannhet, må vi forstå hva udødeligheten er verd. Vi må innse hvilken fryktelig straff den annen død er. Vi må oppfatte den ære og herlighet som venter de gjenløste, og forstå hva det vil si å være i nærheten av ham som døde forat han måtte kunne høyne og foredle mennesket og gi seiervinneren et kongelig diadem. VM2 213.4

Verdien av en sjel kan ikke fullt ut oppfattes av mennesker. Med hvilken takknemlighet vil ikke de gjenløste og herliggjorte minnes dem som var et middel til deres frelse! Da vil ingen angre sine selvfornektende bestrebelser og sitt iherdige arbeid, sitt tålmod, sin overbærenhet og sitt hjertes alvorlige, brennende lengsler etter sjeler som ville ha gått tapt dersom vedkommende hadde forsømt sin plikt eller var blitt trett av å gjøre det gode. VM2 213.5

Nå blir disse hvitkledde sjeler samlet i den store Hyrdes fold. Den trofaste arbeider og den som ble frelst ved hans arbeid, blir hilst av Lammet som er i tronens midte, og de blir ledet hen til livsens tre og til kilden for det levende vann. Med hvilken glede betrakter ikke Kristi tjenere disse forløste som nå får del i Gjenløserens herlighet! Hvor meget mer dyrebar er ikke himmelen for dem som trofast har arbeidet for å frelse sjeler! “De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid. ” Dan. 12, 3. VM2 214.1