Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Valg av ledere

Apostelen Paulus skriver til Titus: “Derfor lot jeg deg bli etter på Kreta at du skulle sette det i rette skikk som ennå sto tilbake, og innsette eldste i hver by, således som jeg foreskrev deg, om noen er ulastelig, en kvinnes mann og har troende barn som ikke har ondt ord på seg for ryggesløshet eller er gjenstridige. For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder.” Tit. 1, 5-7. Alle våre predikanter ville gjøre vel i å gi akt på disse ord og ikke være for snare med å innsette menn i embeter uten etter nøye overveielse og megen bønn om at Gud ved sin Hellige Ånd må gi til kjenne hvem han vil godkjenne. VM2 211.1

Den inspirerte apostel sa: “Vær ikke snar til å legge hendene på noen. ” 1 Tim. 5, 22. I noen av våre menigheter har arbeidet med å organisere og med å innsette forstandere vært forhastet. Den bibelske regelen er ikke blitt fulgt, og som en følge av dette har menigheten kommet i store vanskeligheter. Det bør ikke være så stort hastverk med å velge ledere at man ordinerer menn som i ingen henseende er skikket for den ansvarsfulle oppgaven — menn som trenger til omvendelse og til å høynes, foredles og lutres før de i noen som helst stilling kan gjøre tjeneste i Guds sak. VM2 211.2

Evangeliets not samler både gode og onde. Karakterutvikling krever sin tid. Det tar sin tid før man lærer hva menneskene virkelig er. Familien til den som er foreslått til et embete, bør også komme i betraktning. Blir familien holdt i age? Kan mannen styre sitt eget hus med ære? Hvilken karakter har hans barn? Er de til ære for sin fars innflytelse? Dersom han ikke viser takt, visdom eller gudfryktighetens kraft i hjemmet, slik at han kan styre sin egen familie, kan man trygt gå ut fra at de samme mangler vil gjøre seg gjeldende i menigheten, og at den samme vanhellige ledelse vil vise seg der. Det vil være langt bedre å bedømme mannen før han blir satt inn i et embete enn etterpå, bedre å be og rådslå før man tar det avgjørende skritt enn å måtte arbeide for å rette på følgene av et feiltrinn som er begått. VM2 211.3

I noen menigheter har lederen ikke de rette forutsetninger for å kunne lære opp medlemmene til å bli arbeidere. Det er ikke blitt utvist takt og innsikt når det gjelder å opprette en levende interesse for Guds verk. Lederen er treg og virker kjedelig. Han taler for meget og ber for lenge ved møtene. Han har ikke den levende forbindelst med Gud som vil kunne gi ham en ny erfaring. VM2 212.1

Lederne for menigheten på ethvert sted bør være alvorlige, fulle av nidkjærhet og uegennyttig interesse, Guds menn som kan sette det rette preg på virksomheten. De bør bære fram sine begjæringer for Gud i tro. De kan bruke all den tid de ønsker til bønn i lønnkammeret, men ved møtene bør deres bønner og deres vitnesbyrd være kortfattet og saklige. Lange, tørre bønner og lange formaninger bør unngås. Dersom brødrene og søstrene gjerne vil ha noe å si som kan vederkvege og oppbygge andre, må de først ha det i sine egne hjerter. De må ha en daglig forbindelse med Gud, hente sine forråd fra hans uuttømmelige skattkammer og kunne dra fram nytt og gammelt derfra. Hvis deres egne sjeler er blitt opplivet av Guds Ånd, vil de styrke og oppmuntre andre. Men dersom de ikke selv har drukket av frelsens levende kilde, vil de ikke kunne forstå hvordan de skal lede andre dit. VM2 212.2

De som tar imot sannhetens teori, bør bli forelagt hvor nødvendig det er med en erfaringsmessig kristendom. Predikanter må bevare sine egne sjeler i Guds kjærlighet og deretter vise folket nødvendigheten av en individuell helligelse, en personlig omvendelse. Alle må selv oppnå en levende erfaring. De må ha Kristus innlevet i hjertet, og hans Ånd må beherske deres sinn og hu, ellers er deres bekjennelse til troen verdiløs og deres tilstand enda verre enn den ville være om de aldri hadde hørt sannheten. VM2 212.3

For de små grupper som tar imot sannheten, bør det kunne lages en ordning som kunne sikre menighetens fremgang. Man kan peke ut en mann som kan ha ledelsen en uke eller en måned, og deretter en annen i noen få uker. På den måten kan forskjellige personer bli innsatt til å utføre arbeidet, og etter en passende prøve bør man ved en avstemning i menigheten velge en til å stå som dens anerkjente leder, men aldri for mer enn et år. Så skal en annen bli valt, eller den samme kan velges igjen, dersom hans tjeneste har vist seg å være til velsignelse for menigheten. Det samme prinsipp bør en følge når en velger menn i andre ansvarsfulle stillinger, som f. eks. embeter i konferensen. Uprøvde menn bør ikke velges til konferensformenn. Det er mange som ikke viser den rette skjønnsomhet i disse viktige anliggender hvor det gjelder evige interesser. VM2 212.4