Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 37—Fremgang for menigheten

Der Herrens Ånd er, der er saktmodighet, tålmodighet, mildhet og langmodighet. En sann Kristi etterfølger vil søke å etterligne mønsteret. Han vil gjøre det til et studium hvordan han kan gjøre Guds vilje på jorden slik som den blir gjort i himmelen. De som har hjerter som fremdeles er smittet av synd, kan ikke være nidkjære til gode gjerninger. De unnlater å holde de første fire forskrifter i tibudsloven. Disse budene viser menneskenes plikt overfor Gud. De holder heller ikke de siste seks som viser menneskenes plikt mot sine medmennesker. Deres hjerter er fulle av selviskhet, og de finner stadig noe å utsette på andre som er bedre enn de selv er. De går løs på en oppgave som Gud ikke har gitt dem, og så lar de det arbeid være ugjort som han har pålagt dem å utføre, og som består i å gi akt på seg selv, forat ingen bitter rot skal skyte fram og forstyrre menigheten og besmitte den. De vender blikket utover for å se om det skulle være noe i veien med karakteren hos andre, mens deres øyne burde være vendt innad for å undersøke og kritisere deres egne handlinger. Når de tømmer sitt hjerte for alt som er selvisk, for misunnelse, ond mistanke og hat, vil de ikke stige opp på dommersetet og felle dom over andre, dem som i Guds øyne er bedre enn de selv. VM2 208.1

Den som ønsker å reformere andre, må først reformere seg selv. Han må få Mesterens ånd i eie og være villig til å lide hån og å øve selvfornektelse sammen med ham. I forhold til den verdi en eneste sjel har, blir hele verden så ubetydelig. Dersom noen nærer et ønske om å øve myndighet, om å herske over Guds arvedel, vil det føre til at sjeler går fortapt. De som virkelig elsker Jesus, vil innrette sitt liv etter mønsteret, og i hans ånd vil de arbeide for å frelse andre. VM2 208.2

For å vinne menneskene og for å gjøre deres evige frelse sikker, forlot Kristus de kongelige boliger i himmelen og kom til denne jord, gikk igjennom syndens og skammens kvaler i menneskenes sted og døde for å gjøre dem fri. Hvordan tør noen som bekjenner Kristi navn, VM2 208.3

1889 — “Testimonies”, V, side 513-621.(Menighetsarbeid). i betraktning av den umåtelige pris som ble betalt for menneskets gjenløsning, behandle en av hans små med likegyldighet? Med hvilken omhu skulle ikke brødre og søstre i menigheten våke over hvert ord og hver handling så de ikke kom til å skade oljen og vinen! (Åp. 6, 6.) Hvor alvorlig, vennlig og kjærlig burde vi ikke behandle det som er kjøpt med Kristi blod! Med hvilken troskap og hvilket alvor bør vi ikke arbeide for å løfte opp de forsagte og motløse! Med hvilken ømhet bør vi ikke behandle slike som forsøker å lyde sannheten og som ikke får noen oppmuntring i hjemmet og som til stadighet må innånde vantroens og mørkets atmosfære! VM2 208.4