Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Avsky den minste tilnærmelse til det onde

Etterat tiden var utløpt i 1844, kom det fanatisme inn i adventistenes rekker. Gud ga advarselsbudskaper for å stanse det inntrengende onde. I noen tilfelle rådet det for megen fortrolighet mellom menn og kvinner. Jeg fremholdt for dem det hellige sannhetsideal vi må nå opp til og den renhet i vandel som vi må opprettholde for å vinne behag hos Gud og være uten flekk eller rynke eller noe slikt. De høytideligste trusler fra Gud ble gitt til menn og kvinner hvis tanker beveget seg på en uren bane, mens de hevdet at de sto i særlig yndest hos Gud. Men det budskapet Gud ga, ble foraktet og forkastet. De vendte seg mot meg og sa: “Mon Gud har talt ved deg alene og ikke ved oss?” De bedret ikke sine veier, og Herren tillot dem å fortsette inntil besmittelse kjennetegnet deres liv. VM2 189.1

Selv ikke nå er vi utenfor fare. Enhver som er opptatt med å forkynne det advarende budskap for verden, kommer til å bli hardt fristet til å føre et slikt liv at det blir en fornektelse av hans tro. Det er Satans overlagte plan å gjøre arbeiderne svake i bønnen, svake i kraft og svake i innflytelse som følge av deres karaktermangler. Som arbeidere må vi stå samlet om å undertrykke og fordømme alt som i vår omgang med hverandre rommer den minste tilnærmelse til det onde. Vår tro er hellig. Vår oppgave er å forsvare Guds lovs ære, og den er ikke av en slik art at den skulle kunne lede noen ned på et lavt trinn i tanke eller oppførsel. VM2 189.2

Det er en opphøyet plattform for oss å stå på. Vi må tro og lære sannheten slik som den er i Jesus. Hellighet i hjertet vil aldri lede til urene handlinger. Når noen som gir seg ut for å forkynne sannheten, er tilbøyelig til å være meget sammen med unge eller endog gifte kvinner, og når han fortrolig legger sin hånd på dem eller ofte samtaler med dem på en familiær måte, vær da redd for ham. Sannhetens rene prinsipper er ikke innvirket i hans sjel. Slike er ikke i Kristus, og Kristus bor ikke i dem. De trenger til en grundig omvendelse før Gud kan godkjenne deres arbeid. Sannheten, som er av himmelsk opprinnelse, nedverdiger aldri mottageren, leder ham aldri til den minste tilnærmelse til upassende fortrolighet. Tvert imot, den helliger den troende, lutrer hans smak, høyner og foredler ham og bringer ham i nær forbindelse med Jesus. Den får ham til å gi akt på apostelen Paulus’ pålegg om å avstå fra den minste tilnærmelse til det som har skinn av å være ondt, forat hans “gode [ikke skal] bli spottet”. Rom. 14, 16. VM2 189.3

Dette er en sak som vi må gi akt på. Vi må være på vakt mot denne onde tids synder. Vi må stå hevet over alt som smaker av upassende fortrolighet. Gud fordømmer den. Den er forbuden grunn, som det er risikabelt å sette sine føtter på. Hvert ord og hver handling bør bidra til å høyne, lutre og foredle karakteren. Tankeløshet angående slike ting er synd. Apostelen Paulus formante Timoteus til flid og grundighet i sin tjeneste og tilskyndet ham til å tenke på det som er rent og opphøyet, forat hans fremgang måtte bli åpenbar for alle. Det samme råd er det sterk trang til blant unge menn også i denne tid. Det er av stor betydning å ta betenksomme hensyn. Dersom menneskene bare ville tenke mer og være mindre impulsive i handling, ville de ha langt større fremgang i sitt arbeid. Vi behandler emner som er av umåtelig betydning, og vi må ikke flette inn våre egne karaktermangler i vårt arbeid. Vi ønsker å være en fremstilling av Kristi karakter. VM2 190.1