Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 35—Det onde under alle skikkelser

Jeg føler meg tilskyndet til å vende meg til dem som er opptatt med å forkynne det siste advarselsbudskap for verden. Om de menneskene som de virker for, skal innse og ta imot sannheten eller ikke, kommer for en stor del an på den enkelte arbeider. Befalingen fra Gud lyder: “Rens eder, I som bærer Herrens kar!” Es. 52, 11. Og Paulus formaner Timoteus: “Gi akt på deg selv og på læren.” 1 Tim. 4, 16. Verket må begynne hos arbeideren. Han må være knyttet til Kristus, liksom grenen er forent med vintreet. “Jeg er vintreet, ” sa Kristus, “I er grenene.” Joh. 15, 5. Dette betegner den aller inderligste forbindelse. Innpod den bladløse kvisten i den frodige vinstokken, så blir den til en levende gren som henter saft og næring fra vintreet. Fiber for fiber og åre for åre fester kvisten seg inntil den knoppes, blomstrer og bærer frukt. Den saftløse kvisten betegner synderen. Når vi er forent med Kristus, blir sjel knyttet til sjel, det svake og menneskelige til det hellige og guddommelige, og mennesket blir ett med Kristus. VM2 188.1

“Uten meg kan I slett intet gjøre,” sier Kristus. Er vi som bekjenner oss til å være Kristi medarbeidere, forent med ham? Blir vi i Kristus, og er vi ett med ham? Det budskapet vi forkynner, er verdensomspennende. Det må gå ut til alle slekter og tunger og folk. Herren krever ikke at noen av oss skal gå ut med dette budskap uten at han gir oss nåde og kraft til å fremholde det for folket på en måte som svarer til dets betydning. Det store spørsmål for oss i dag er: Bringer vi dette høytidelige sannhetsbudskapet ut til verden på en måte som vitner om hvor viktig det er? Dersom arbeiderne vil gjøre Kristus til deres eneste fortrøstning, vil Herren virke med dem. Det har aldri vært hans hensikt at hans sendebud skulle arbeide uten hans nåde, blottet for hans kraft. VM2 188.2

Kristus har utvalt oss fra verden forat vi skulle være et særskilt og hellig folk. Han “ga seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger”. Tit. 2, 14. Guds arbeidere bør være bønnens menn, flittige granskere VM2 188.3

1889 — “Testimonies”, V, side 591-603. i De hellige skrifter, menn som hungrer og tørster etter rettferdighet, forat de må kunne være et lys og en kraft for andre. Vår Gud er en nidkjær Gud, og han krever at vi skal tilbe ham i ånd og sannhet, i hellig prydelse. Salmisten sier: “Hadde jeg urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre. ” Sal. 66, 18. Som arbeidere må vi gi akt på våre veier. Dersom salmisten ikke kunne bli bønnhørt når det var ondt i hans hjerte, hvordan kan da menneskenes bønner bli hørt når de har ondt for øye? VM2 188.4