EVANGELIETS TJENERE

Vår holdning under bønnen

Både i offentlig og i privat tilbedelse er det vår forrett å kunne bøye våre kne for Herren når vi oppsender våre bønner til ham. Jesus, som er vårt eksempel, “falt på kne” og ba. Om hans disipler berettes det at også de “falt på kne og ba”. Paulus uttalte: “Derfor altså bøyer jeg mine kne for Faderen.” Da Esras bekjente Israels synder for Gud, knelte han. Om Daniel står det at “tre ganger om dagen bøyde han sine kne med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn”. Luk. 22, 41; Ap. gj. 9, 40; 20, 36; 21, 5; Ef. 3, 14; se Esras 9, 5; Dan. 6, 11. ET 129.3

Sann ærefrykt for Gud framkalles ved erkjennelsen av hans uendelige storhet og en forståelse av hans nærvær. Denne erkjennelse av den Usynlige burde innprentes dypt i hvert eneste hjerte. Bønnestunden og bedestedet er hellige fordi Gud er nærværende, og når vi i vår holdning og opptreden legger ærefrykt for dagen, så vil den følelse som inspirerer den, bli styrket. “Hans navn er hellig og forferdelig,” sier salmisten. Sal. 111,9. Engler tilhyller sitt ansikt når de uttaler dette navn. Med hvilken ærbødighet burde da ikke vi, som er falne og syndige, ta det på våre lepper! ET 129.4

Godt ville det være for gammel og ung å overveie de Skriftens ord som viser hvordan man bør akte det sted som utmerker seg ved Guds nærvær. “Dra dine sko av dine føtter !” bød Gud Moses ved den brennende busk. “For det sted du står på, er hellig jord.” Etter å ha sett englesynet utbrøt Jakob: “Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. . . . Her er visselig Guds hus, her er himmelens port.” 2 Mos. 3, 5; 1 Mos. 28, 16. 17. ET 129.5

“Herren er i sitt hellige tempel; vær stille for hans åsyn, all jorden !” Hab. 2, 20. Uttværede, prekenaktige bønner er upåkrevd og malplasert i en forsamling. En kort, inderlig bønn oppsendt i tro vil bløtgjøre tilhørernes hjerter, mens de under lange bønner vil vente utålmodig, som om de ønsket at hvert ord måtte være det siste. Hadde den predikanten som holder en slik bønn, kjempet med Gud i sitt lønnkammer inntil han følte at hans tro kunne gripe løftet: “Be, så skal dere gis”, så ville han i sin offentlige bønn straks ha kommet til saken og bedt med alvor og tro om nåde for seg selv og for sine tilhørere. ET 129.6