EVANGELIETS TJENERE

Innsamling av frukt — En drøm

I en drøm jeg fikk den 29. september 1886, var jeg sammen med et stort selskap som lette etter bær. I selskapet var det mange unge menn og kvinner som skulle hjelpe til med å samle frukten. Det syntes å være en by vi befant oss i, for det var bare lite ledig plass, men omkring byen var det åpne marker, vakre grupper av trær, og det var oppdyrkede hager. En stor vogn med niste til selskapet kjørte foran oss. ET 98.1

Snart stanset vognen, og selskapet spredde seg i alle retninger for å lete etter frukt. Overalt omkring vognen var det både høye og lave busker med store, fine bær, men alle i selskapet så for langt bort til å kunne se dem. Jeg begynte å plukke frukten i nærheten, men med stor forsiktighet av frykt for å plukke de grønne bær, som var så blandet sammen med den modne frukten at jeg bare kunne plukke ett eller to bær av hver klase. ET 98.2

Noen av de store, fine bærene hadde falt av og lå på jorden, halvt fortært av mark og insekter. “Akk,” tenkte jeg, “var man bare kommet til dette felt før, så kunne all denne dyrebare frukten ha vært reddet; men nå er det for sent. Jeg vil likevel ta disse opp for å se om det skulle finnes noen gode iblant dem. Og selv om disse bærene er aldeles ødelagt, så kan jeg i det minste vise brødrene hva de kunne ha funnet dersom de ikke hadde vært for sent ute.” ET 98.3

Akkurat da kom to eller tre av selskapet slentrende i nærheten av stedet hvor jeg var. De pratet sammen og syntes å være svært opptatt av hverandres selskap. Da de fikk øye på meg, sa de: “Vi har søkt alle steder og kan ikke finne noen frukt.” De så med forundring på det kvantum jeg hadde. Jeg sa: “Det er mer å finne på disse buskene.” De begynte å plukke, men sluttet snart, idet de sa: “Vi har ingen rett til å plukke her; du har funnet stedet, og frukten tilhører deg.” Men jeg svarte: “Det har ikke noe å bety. Plukk bare hvor dere kan finne noe. Dette er Guds felt, og disse bærene er hans; dere har rett til å plukke dem.” ET 98.4

Men snart syntes jeg å være alene igjen. Med korte mellomrom hørte jeg snakk og latter borte ved vognen. Jeg ropte til dem som var der: “Hva er det dere gjør?” De svarte: “Vi kunne ikke finne noen bær, og da vi var trette og sultne, tenkte vi at vi ville gå bort til vognen og få litt å spise. Når vi har hvilt oss en stund, vil vi gå ut igjen.” ET 98.5

“Men dere har jo ikke samlet noe ennå,” sa jeg. “Dere spiser opp all maten vår uten å skaffe oss noe mer. Jeg kan ikke spise nå; det er for mye frukt å plukke. Dere fant den ikke fordi dere ikke så nøye nok etter. Den henger ikke utenpå buskene; dere må lete etter den. Det er riktig nok at dere ikke kan plukke en hel håndfull om gangen; men ved å se nøye etter mellom de grønne bærene vil dere finne aldeles utsøkt frukt.” ET 99.1

Mitt lille spann var snart fullt av bær, og jeg bar det bort til vognen. Jeg sa: “Dette er den fineste frukt jeg noen gang har plukket, og jeg har samlet den like her i nærheten mens dere har arbeidet dere trette ved å lete lengre borte uten resultat.” ET 99.2

Så kom alle for å se min frukt. De sa: “Dette er jo faste, gode bær fra høystammede busker. Vi mente det ikke var noe å finne på de høye buskene, og derfor lette vi bare etter bær på de lave og fant bare få av disse.” ET 99.3

Jeg sa da: “Vil dere ta dere av disse bærene og så være med meg å lete etter mer frukt på de høye buskene?” Men de hadde ikke sørget for å ta seg av frukten. Det var fat og poser i mengdevis, men disse hadde man brukt til å ha nisten i. Jeg ble trett av å vente, og spurte til sist: “Kom dere ikke for å samle frukt? Hvorfor har dere så ikke sørget for å kunne ta dere av den?” ET 99.4

En av dem svarte: “Søster White, vi ventet virkelig ikke å finne noen frukt hvor det er så mange hus, og hvor så mange ting foregår; men da det syntes å være så maktpålig-gende for deg å samle frukt, så bestemte vi oss til å følge med. Vi tenkte at vi skulle ta med oss nok å spise, og at vi ville nyte utflukten selv om vi ikke fant noen frukt.” ET 99.5

Jeg svarte: “Jeg forstår ikke en slik arbeidsmåte. Jeg vil enda en gang gå bort til buskene. Det er allerede langt på dag, og snart kommer natten da vi ikke kan samle noen frukt.” Noen gikk med meg, men andre ble igjen ved vognen for å spise. ET 99.6

På et sted hadde en liten gruppe samlet seg og var svært opptatt med å snakke sammen om noe som syntes å interessere dem meget. Jeg gikk bort til dem og fant at et lite barn i en kvinnes armer hadde fengslet deres oppmerksomhet. Jeg sa: “Det er bare en kort tid igjen, og dere burde heller arbeide mens det lar seg gjøre.” ET 99.7

Mange var opptatt med en ung mann og en ung kvinne som kappløp bort til vognen. Da de kom dit, var de så utmattet at de måtte sette seg og hvile. Også andre hadde kastet seg ned for å hvile i gresset. ET 100.1

Slik gikk dagen, og svært lite ble gjort. Til sist sa jeg: “Brødre, dere kaller dette en mislykket tur. Dersom det er på denne måten dere arbeider, så undrer jeg meg ikke over deres mangel på framgang. Deres framgang eller mangel på framgang avhenger av den måten hvorpå dere tar fatt på arbeidet. Her finnes bær, for jeg har funnet dem. Noen av dere har forgjeves gjennomsøkt de lave buskene, mens andre har funnet noen få bær; men de høye busker er blitt forbigått, bare fordi dere ikke ventet å finne frukt på dem. Dere ser at den frukten jeg har samlet, er stor og moden. Om kort tid vil andre bær være modne, og vi kan gå over buskene en gang til. Slik var det jeg ble opplært til å samle frukt. Dersom dere hadde søkt i nærheten av vognen, så kunne dere ha funnet frukt like visst som jeg. ET 100.2

Den undervisning som dere i dag har gitt dem som nettopp holder på å lære å utføre slikt arbeid, vil bli fulgt av disse. Herren har satt de fruktbærende busker akkurat midt i disse tett befolkede egne, og han venter at dere skal finne dem. Dere har vært altfor opptatt med spisning og morskap. Dere kom ikke herut med en alvorlig beslutning om å ville finne frukt. ET 100.3

Dere må heretter arbeide med større iver og alvor og med et ganske annet mål for øye, for ellers vil deres gjerning aldri lykkes. Ved å virke på den rette måten vil dere lære de yngre arbeidere å forstå at slike ting som å spise og hvile seg er av mindre betydning. Det har kostet hardt arbeid å føre vognen med fødemidler hit, men dere har tenkt mer på maten enn på den frukt dere burde bringe hjem som et resultat av deres arbeid. Dere bør være flittige, først til å plukke de bær som er nærmest, og dernest til å søke etter dem som er lengre borte; deretter kan dere vende tilbake og på nytt arbeide i nærheten, og på den måten vil dere ha framgang.” ET 100.4