Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Vandre i lyset

Det ble vist meg at Guds folk lever altfor meget under en sky. Det er ikke Guds vilje at de skulle leve i vantro. Jesus er lys, og det er slett ikke noe mørke i ham. Hans barn er lysets barn. De blir fornyet i hans bilde og kalt ut fra mørket til hans underfulle lys. Han er verdens lys, og det samme er de som følger ham. De skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys. Jo mer nøye Guds folk streber etter å ligne Kristus, desto mer ivrig vil de bli etterstrebt av fienden. Men holder de seg nær til Kristus, vil de bli styrket så de kan stå seg mot den listige fiendes anstrengelser for å dra dem bort fra Kristus. VFM1 134.1

Det ble vist meg at vi sammenligner oss for mye med hverandre innbyrdes. Vi gjør feilende mennesker til mønster når vi har et sikkert, ufeilbart guddommelig mønster. Vi skal ikke måle oss med verden, heller ikke med menneskers meninger og heller ikke med hva vi var før vi tok imot sannheten. Men vår stilling i verden og vår tro slik den nå er, skal vi sammenligne med hva den ville ha vært om vi fortsatt hadde gått fremad og oppad i den tiden vi har bekjent oss til å følge Kristus. Det er den eneste sikre sammenligningen vi kan gjøre. Enhver annen sammenligning er et selvbedrag. Dersom den moralske karakter og åndelige stilling innenfor Guds folk ikke svarer til de velsignelser, de privilegier og det lys vi har fått, blir vi veid på vektskålen, og engler rapporterer: FOR LETTE. VFM1 134.2

For noens vedkommende ser det ut til at kjennskapet til deres sanne tilstand er skjult for dem. De ser sannheten, men innser ikke dens betydning eller dens krav. De hører sannheten, men forstår den ikke fullt ut, fordi de ikke retter sitt liv etter den. Derfor blir de ikke helliget ved å lyde den. Og likevel hviler de så ubekymret og vel fornøyd som om skystøtten om dagen og ildstøtten om natten gikk foran dem som tegn på Guds velbehag. De bekjenner seg til å kjenne Gud, men i gjerninger fornekter de ham. De regner seg for å være hans utvalgte eiendomsfolk, men hans nærvær og kraft til fullt ut å frelse kommer sjelden til syne blant dem. Hvor stort er ikke mørket hos slike! Men de vet det ikke. Lyset skinner, men de fatter det ikke. Ingen større forblindelse kan bedra menneskers sinn enn den som får dem til å tro at de er på rett vei og at Gud godkjenner deres gjerninger når de synder mot ham. De forveksler gudfryktighetens skinn med dens ånd og kraft. De mener de er rike og ikke trenger til noe, mens de er elendige og jammerlige og fattige og blinde og nakne og trenger alt. VFM1 134.3

Det er noen som bekjenner seg til å følge Kristus uten likevel å gjøre noen anstrengelse i åndelige ting. I ethvert timelig foretak anstrenger de seg og er ivrige for å fullføre sin hensikt og å nå det ønskede målet. Men i det foretak der det gjelder det evige liv, hvor alt står på spill, og hvor deres evige lykke avhenger av deres fremgang, opptrer de så likegyldig som om de ikke var moralske vesener, som om en annen spilte livets spill for dem, og de selv ikke hadde noe annet å gjøre enn å vente på utfallet. Å, for en dårskap, for et vanvidd! Dersom alle bare ville vise den samme grad av iver, nidkjærhet og alvor for det evige liv som de viser i sine timelige sysler, ville de oppnå å bli seiervinnere. Jeg så at enhver må oppnå en erfaring for sitt eget vedkommende, og enhver må gjøre sin del i livets spill godt og trofast. Satan passer på sin anledning til å gripe de kostelige dyder når vi ikke er på vakt, og vi kommer til å få en hard kamp med mørkets makter for å kunne beholde dem eller for å gjenvinne en himmelsk dyd, hvis vi av mangel på aktpågivenhet mister dem. VFM1 135.1