Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Påvirkningen av verdslige forbindelser

Mange holder nå på å miste sin interesse for sannheten og tilliten til den, fordi de har stilt seg i nær forbindelse med vantroen. De ånder inn atmosfæren fra tvil, betenkelighet og utroskap. De ser og hører vantro, og til sist dyrker de den selv. Noen har kanskje frimodighet til å stå imot disse påvirkningene, men i mange tilfelle blir deres tro på en umerkelig måte undergravd og til sist ødelagt. Da har Satans planer lykkes. Gjennom sine midler har han arbeidet så stille at troens og sannhetens skranker er revet vekk før de troende har hatt noen anelse om i hvilken retning de drev. VFM1 491.3

Det er farlig å gå inn i en .verdslig forbindelse. Satan vet godt at i den tiden da mangen ung mann og kvinne går inn i ekteskapet, blir beretningen om deres religiøse erfaring og om den nytten de kan gjøre, avsluttet. De er tapt for Kristus. Kanskje de en tid anstrenger seg for å leve et kristenliv, men all deres anstrengelse foregår under stadig påvirkning i motsatt retning. En gang følte de det som en forrett og en glede å snakke om sin tro og sitt håp. Men de blir uvillige til å røre ved emnet fordi de vet at den de har knyttet sin skjebne til, ikke interesserer seg for det. Følgen er at troen på den dyrebare sannheten dør ut i hjertet, og Satan vever et tvilens garn omkring dem. VFM1 492.1

Når det lovlige blir overdrevet, blir det til en stor synd. De som bekjenner seg til sannheten, trer Guds vilje under føtter når de gifter seg med vantro mennesker. De mister hans velbehag og gjør noe som de bittert kommer til å angre. Den vantro kan nok eie en ypperlig moralsk karakter, men det forholdet at han eller hun ikke har fulgt Guds krav, men har kastet vrak på den store frelsen, er grunn nok til at en slik forbindelse ikke bør komme i stand. I karakter ligner kanskje den vantro den unge mannen som Jesus uttalte disse ordene til: “Ett fattes deg.” Mark. 10, 21. Det var det ene nødvendige. VFM1 492.2

Til tider påstår de at den ikke-troende er gunstig stemt overfor religionen og er alt det en kan ønske seg av en livsledsager, bortsett fra dette ene at han ikke er en kristen. Selv om den sunne dømmekraften hos den troende kan antyde hvor upassende det er med en forening for livstid med en ikke-troende, vil likevel tilbøyeligheten seire i ni av ti tilfelle. Åndelig tilbakegang begynner i det øyeblikk løftet blir gitt ved alteret. Den religiøse iveren blir dempet, og den ene skranken etter den andre blir brutt ned helt til de begge står side om side under Satans sorte banner. Til og med under bryllups festlighetene seirer verdens ånd over samvittigheten, troen og sannheten. I det nye hjemmet blir bønnetimen ikke respektert. Brud og brudgom har valgt hverandre og sendt Jesus vekk. VFM1 492.3

Til å begynne med viser den ikke-troende kanskje ikke noen motstand i det nye forhold. Men når spørsmålet om Bibelens sannhet kommer opp til overveielse, melder denne følelsen seg straks: “Du giftet deg med meg og visste at jeg er det jeg er. Jeg ønsker ikke å bli forstyrret. La det heretter være underforstått at samtaler om dine eiendommelige synspunkter skal være forbudt.” Hvis den troende skulle vise et særlig alvor angående sitt standpunkt, kunne det se ut som uvennlighet mot den som ingen interesse har for en kristelig erfaring. VFM1 492.4

Den troende resonnerer som så at han under de nye forhold må gi litt etter for sin utvalgte livsledsager. Han tar del i selskapelige, verdslige fornøyelser. I begynnelsen gjør han det kanskje med en følelse av stor motvilje, men interessen for sannheten blir mindre og mindre, og troen blir byttet om med tvil og vantro. Ingen ville hatt den minste mistanke om at den engang så faste, samvittighetsfulle, troende og hengivne Kristi etterfølger noen gang skulle bli det tvilende, vaklende menneske han nå er. Å, hvilken forandring dette ukloke ekteskapet har ført med seg! VFM1 493.1