Veiledning For Menigheten, 1. bd.

291/328

Vekternes hellige ansvar

“Og du meneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg.” Esek. 33, 7. Vekterne må leve meget nær Gud om de skal høre hans ord og ta imot inntrykk fra hans Ånd, slik at folket ikke forgjeves skal se hen til dem. “Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.” Vers 8. 9. Kristi sendebud bør passe på at de ikke ved sin utroskap skal miste sine egne sjeler og sjelene til dem som hører dem. VFM1 459.1

Det ble vist meg de menighetene som i de forskjellige stater bekjenner seg til å holde Guds bud og vente på Kristi annet komme. Likegyldighet, stolthet, kjærlighet til verden samt kaldt formvesen er i en foruroligende grad fremherskende blant dem. Og disse utgjør det folket som så fort holder på å bli lik det gamle Israel, når det gjelder mangel på gudsfrykt. Mange fører en høy bekjennelse om gudsfrykt, men de eier ikke selvbeherskelse. Lyst og lidenskap har makten. Selvet inntar en fremskutt plass. Mange er vilkårlige, diktatoriske, overlegne, skrytende, stolte og vanhellige. Likevel er noen av dem predikanter som behandler hellige sannheter. Hvis de ikke omvender seg, vil deres lysestake bli flyttet vekk fra sitr sted. Frelserens forbannelse over det ufruktbare fikentreet er en preken til alle formalister og skrytende hyklere som står frem for verden med strålende blad, men uten frukt. For en irettesettelse til dem som har gudfryktighets skinn, men som ved sitt ukristelige liv fornekter dens kraft! Han som behandlet den aller største blant syndere med ømhet, han som aldri avviste sann saktmodighet og anger med forakt, hvor stor skylden enn var, uttalte skjærende fordømmelser over dem som førte en høy bekjennelse om gudsfrykt, men som i sitt liv fornektet sin tro. VFM1 459.2