Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Omvendte predikanter

Det er ikke bare i de navnkristne samfunn formvesenet griper om seg, men det øker i en foruroligende grad blant dem som bekjenner seg til å holde Guds bud og vente på Kristi nær forestående komme i himmelens skyer. Vi må ikke være trangsynte, slik at vi innskrenker de mulighetene vi har for å gjøre det gode. Men mens vi strekker vår innflytelse videre ut og utvider våre planer etter som Forsynet åpner veien, bør vi med større alvor unnfly avguderiet i verden. Mens vi anstrenger oss mer for å øke vår dyktighet, må vi gjøre tilsvarende anstrengelser for å oppnå visdom fra Gud til å fremme alle grener av hans verk etter hans anvisning og ikke ut fra et verdslig standpunkt. Vi må ikke etterligne skikkene i verden, men gjøre mest mulig ut av de hjelpemidlene Gud har gjort tilgjengelig for oss for å fremstille sannheten for folket. VFM1 457.3

Når vi som et folk lar våre gjerninger stemme overens med vår bekjennelse, skal vi få se meget mer bli utrettet enn tilfellet nå er. Når vi får menn som er likså gudhengivne som Elias og har den samme tro som han hadde, skal vi få se at Gud åpenbarer seg for oss slik som han åpenbarte seg for hellige menn i gammel tid. Når vi får menn som samtidig med at de erkjenner sine mangler, vil påkalle Gud i alvorlig tro, slik som Jakob gjorde, skal vi få se de samme følger. Kraft fra Gud skal komme til mennesker som svar på troens bønn. VFM1 458.1

Det finnes så lite tro i verden. Det er bare få som lever nær Gud. Hvordan kan vi da vente at det skal være mer kraft og at Gud vil åpenbare seg for menneskene når hans ord blir behandlet likegyldig, og når hjertene ikke blir helliget ved sannheten? Menn som ikke er halvt omvendt, som er selvtillitsfulle og selvgode, forkynner sannheten for andre. Men Gud arbeider ikke sammen med dem, for de er ikke helliget i hjerte og liv. De vandrer ikke ydmykt for Gud. Vi må få omvendte predikanter. Da skal vi få se Guds lys, og hans kraft vil støtte oss i alle våre anstrengelser. VFM1 458.2

De vekterne som fordum ble stilt på murene i Jerusalem og andre byer, innehadde en høyst ansvarsfull stilling. Sikkerheten for alle som bodde i disse byene, var avhengig av deres troskap. Når de oppdaget en fare, skulle de ikke tie dag eller natt. Det var pålagt dem at de med få øyeblikks mellomrom skulle rope til hverandre for å se om alle var våkne og at det ikke hadde hendt noe med noen av dem. Skiltvakter ble stilt opp på en og annen forhøyning for å ha oversikt over viktige stillinger som skulle passes på, og fra disse kunne man høre rop med advarsel eller oppmuntring. Ropet ble hørt fra den ene til den andre til det gikk rundt hele byen. VFM1 458.3

Disse vekterne er en fremstilling av predikantene. Av deres troskap avhenger sjelenes frelse. Husholderne over Guds hemmeligheter bør stå som vektere på Sions murer, og hvis de ser sverdet komme, må de la advarselens toner lyde. Hvis de er søvnige vektere, og deres åndelige sanser er så følelsesløse at de ikke ser og oppfatter noen fare, og folket omkommer, vil Gud kreve deres blod av vekternes hånd. VFM1 458.4