Veiledning For Menigheten, 1. bd.

De gjør jorden unyttig

En klasse mennesker var innført som slike som gjør jorden unyttig. Mens det gjennomtrengende blikket fra den guddommelige dommer hvilte på dem, ble deres unnlatelsessynder tydelig åpenbart. Med bleke, skjelvende lepper innrømmet de at de hadde vært forrædere i sitt hellige tillitsverv. De hadde fått advarsler og privilegier, men de hadde ikke gitt akt på dem og heller ikke gjort bruk av dem. Nå innså de at de hadde gått for vidt i å påberope seg Guds miskunn. Riktignok hadde de ikke slike bekjennelser å komme med som de nederdrektige og sjofle. Men på samme måte som fikentreet var de under forbannelse fordi de ikke bar frukt, fordi de ikke hadde brukt de talentene som var betrodd dem. VFM1 447.2

Denne klassen hadde gjort selvet til det største og bare arbeidet for egennyttige interesser. De var ikke rike i Gud, for de hadde ikke etterkommet hans krav til dem. Enda de bekjente seg til å være Kristi tjenere, brakte de ikke noen sjeler til ham. Hadde Guds sak vært avhengig av deres anstrengelser, ville den ha gått til grunne, for de holdt ikke bare de midlene tilbake som Gud hadde lånt dem, men de holdt også seg selv tilbake. Nå kunne de innse og føle at de, da de inntok et standpunkt uten ansvar for Guds verk og hans sak, hadde stilt seg på den venstre siden. De hadde hatt anledningen, men ville ikke utføre den oppgaven de kunne ha utført. VFM1 447.3

Navnene på alle dem som bekjenner seg til sannheten, ble nevnt. Noen ble irettesatt for sin vantro, andre for å ha vært late tjenere. De hadde latt andre utføre arbeidet i Herrens vingård og bære de tyngste ansvarene, mens de på en selvisk måte tjente sine egne verdslige interesser. Hadde de utviklet de evner Gud hadde gitt dem, kunne de ha blitt pålitelige menn til å bære byrder og ha arbeidet for Mesterens interesser. Dommeren uttalte: “Alle vil bli rettferdiggjort ved sin tro og dømt etter sine gjerninger.” Hvor levende deres forsømmelse nå trådte frem, og hvor vis Guds planlegging var når han ga enhver et arbeid å utføre for å fremme saken og frelse sine medmennesker. Hver enkelt skulle åpenbare en levende tro i sin familie og i sitt nabolag ved å vise vennlighet mot fattige, ha medfølelse med de trengende, ta del i misjonsarbeid og ved å støtte Guds sak med sine midler. Men Guds forbannelse hvilte over dem, slik den gjorde over Meros, for det de ikke hadde gjort. De hadde elsket det arbeid som ville bringe den største fordelen her i livet. Og overfor deres navn i himmelens dagbok, der deres gode gjerninger skulle ha stått, var det et sørgelig tomrom. VFM1 448.1