Veiledning For Menigheten, 1. bd.
Vitnesbyrdet fra en forent menighet
Dersom verden ser at det rår en fullkommen harmoni i Guds menighet, vil det for den være et kraftig vitnesbyrd til gunst for den kristne religion. Splid, ulykkelige uoverensstemmelser og intetsigende menighetsstridigheter er til vanære for vår Gjenløser. Alt dette kan vi unngå hvis selvet blir overgitt til Gud, og Jesu etterfølgere er lydige mot menighetens røst. Vantroen kommer med den tanken at personlig uavhengighet øker vår betydning, at det å la sine egne meninger om hva som er rett og riktig, vike for menighetens avgjørelse er en svakhet. Men å gi etter for slike følelser og oppfatninger er ikke uten fare og fører til anarki og forvirring. Kristus så at enighet og kristelig fellesskap var nødvendig for Guds sak. Derfor påla han sine disipler å være ett. Og kristendommens historie fra den tid og til nå er et avgjørende bevis for at bare enighet gjør sterk. Den private dømmekraft bør bøye seg for menighetens autoritet. VFM1 382.1
Apostlene erkjente hvor nødvendig det er med streng enhet, og de arbeidet alvorlig mot det målet. Paulus formante sine brødre med disse ord: “Jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må ¨føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening.” 1 Kor. 1, 10. VFM1 382.2
Han skrev også til sine brødre i Filippi: “Er det da noen trøst i Kristus, er det noen kjærlighetens husvalelse, et det noe Åndens samfunn, er det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med en sjel har det ene sinn, ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv, og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste. La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.” Fil. 2, 1-5. VFM1 382.3
Til romerne skrev han: “Men tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbilde, så at I enige, med en munn, kan prise Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader! Derfor ta eder av hverandre, liksom og Kristus tok seg av eder til Guds ære!” Rom. 15, 5-7. “Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høye, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!” Rom. 12, 16. VFM1 383.1
Peter skrev til menighetene som var spredt omkring: “Og til slutning: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil ble I kalt, at I skal arve velsignelse.” 1 Pet. 3, 8. 9. VFM1 383.2
Og i sitt brev til korintierne sier Paulus: “For øvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder.” 2 Kor. 11, 13. VFM1 383.3
*****
Så vidt mulig bør dere komme til enighet med deres brødre og søstre. Dere bør overgi dere til Gud og høre opp med å være barske og tilbøyelige til å kritisere. Dere bør gi slipp på deres egen ånd og ta imot den kjære Frelsers ånd. Rekk hendene oppad og grip hans hånd slik at berøringen kan elektrisere dere og fylle dere med de ypperlige egenskaper som finnes i hans egen uforlignelige karakter. Dere kan åpne deres hjerter for hans kjærlighet og la hans kraft forvandle dere og hans nåde være deres styrke. Da får dere en mektig innflytelse til det gode. Deres moralske styrke vil da kunne bestå den mest inngripende karakterprøve. Dere blir rene og hellige i deres rettskaffenhet. Da skal deres lys bryte frem som morgenrøden. VFM1 383.4
*****
Kristi religion krever ikke at vi skal miste personligheten i vår karakter, men bare at vi i en viss grad tillemper oss etter andres følelser og vaner. Mange mennesker kan bli ført sammen til en enhet i religiøs tro mens deres synsmåter, livsvaner og smak angående timelige ting ikke stemmer overens. Men hvis Kristi kjærlighet brenner i deres hjerter, og de ser frem til den samme himmel som deres evige hjem, kan de ha det beste og mest forstandige fellesskap og en enighet som er vidunderlig. Det finnes neppe to mennesker som har den samme erfaring i alle enkeltheter. VFM1 383.5
Prøvelsen for den ene er kanskje ikke prøvelse for en annen, og hjertene våre bør alltid være åpne for vennlig sympati, fulle av den inderlige kjærlighet som Jesus hadde til sine brødre. — . VFM1 384.1