Veiledning For Menigheten, 1. bd.

237/328

Helhjertede hjelpere

Hver troende bør være helhjertet i sin tilknytning til menigheten. Dens fremgang bør være hans første interesse, og dersom han ikke føler at det er hans hellige plikt å gjøre sin forbindelse med menigheten gagnlig for denne fremfor for seg selv, vil den være langt bedre stilt uten ham. Hver enkelt har makt til å gjøre noe for Guds sak. Det finnes dem som bruker store summer til unødig luksus. De tilfredsstiller sine lyster, men føler det som en stor byrde å gi noe til støtte for menigheten. De vil gjerne nyte fordelene ved alle dens privilegier, men foretrekker å overlate til andre å betale regningen. VFM1 381.1

De som føler en virkelig interesse for sakens fremme, vil ikke betenke seg på å sette penger i verket når som helst og hvor som helst det trenges. De bør dessuten føle det som en høytidelig plikt å illustrere Kristi lære i sin karakter ved å ha fred med hverandre og gå frem i fullkommen harmoni som et udelt hele. De bør la sin personlige dømmekraft bøye seg for menighetens avgjørelse. Mange lever for seg selv. De er svært tilfreds med seg selv og smigrer seg med at de er uklanderlige, mens de i virkeligheten ikke gjør noe for Gud og lever i åpenbar strid med hans uttrykkelige ord. Det at de holder seg til ytre former, vil aldri hjelpe på den store mangelen i menneskesjelen. Det å bekjenne Kristus er ikke nok til å sette noen i stand til å bestå prøven på dommens dag. De bør ha en fullkommen tillit til Gud, en barnslig tro på hans løfte og en full hengivelse under hans vilje. VFM1 381.2

Gud har alltid prøvd sitt folk i trengselens ildovn for å se om de er faste og tro, og for å rense dem fra all urettferdighet. Etter at Abraham og hans sønn hadde gått gjennom den vanskeligste prøven som kunne legges på dem, talte Gud ved sin engel til Abraham: “Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.” 1 Mos. 22, 12. Denne store troshandlingen får Abrahams karakter til å lyse med en forunderlig glans. Den illustrerer på en kraftig måte hans fullkomne tillit til Herren, ham som han ikke holdt noe tilbake for, ikke engang løftets sønn. Ikke noe er for dyrebart for oss å gi til Jesus. Dersom vi gir ham tilbake de pengetalentene han har betrodd i vår varetekt, vil han gi oss mer i hånden. Hver anstrengelse vi gjør for Kristus, vil bli lønnet av ham, og hver plikt vi utfører i hans navn, vil tjene til vor lykke. Gud overga sin høyt elskede Sønn til korsfestelsens pinsler, for at alle som tror på ham, kunne bli ett i Jesu navn. Når Kristus brakte et så stort offer for å frelse menneskene og knytte dem sammen, slik han var knyttet sammen med Faderen, hvilket offer er da for stort for hans etterfølgere å bringe for å kunne bevare den enheten? VFM1 381.3