Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Frigjøring ved Kristus

Kristi eksempel viser at vårt eneste håp om seier ligger i en uopphørlig motstand mot Satans angrep. Han som seiret over sjelefienden i fristelsens kamp, forstår Satans makt over menneskeslekten og har seiret over ham til gagn for oss. Som seiervinner har han gitt oss fordelen av sin seier, slik at vi i våre anstrengelser for å stå imot Satans fristelser kan forene vår svakhet med hans styrke, vår uverdighet med hans fortjeneste. Og når vi er støttet av hans nærværende kraft i sterk fristelse, kan vi stå imot i hans allmektige navn og seire slik som han seiret. VFM1 350.1

Det var ved usigelig lidelse vår Gjenløser åpnet veien til forløsning for oss. Her i verden var han ikke æret eller kjent, for at han ved sin underfulle og nådige selvfornedrelse måtte kunne opphøye menneskene til å nå himmelske æresbevisninger og udødelige gleder i hans kongelige boliger. Skal falne mennesker knurre fordi de kan nå himmelen bare ved kamp, selvfornektelse og møye? VFM1 350.2

Spørsmålet i mangt et stolt hjerte er dette: Hvorfor skulle jeg trenge til å ydmyke meg og øve bot for å kunne ha forvissningen om at jeg er antatt hos Gud, og for å nå den uforgjengelige lønnen? Hvorfor er ikke himmelveien mindre vanskelig, mer behagelig og tiltrekkende? Vi viser alle disse tvilende, knurrende sjeler hen til vårt store guddommelige mønster, da han led under byrden av menneskers skyld og gikk gjennom hungerens mest smertende kvaler. Han var uten synd, ja mer, han var himmelens fyrste. Men til gagn for menneskene ble han gjort til synd for denne slekt. “Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.” Es. 53, 5. VFM1 350.3

Kristus ofret alt for menneskene for at det skulle bli mulig for dem å nå himmelen. Nå hviler det på falne mennesker å vise hva de av hensyn til seg selv vil ofre for Kristi skyld for å kunne vinne evig herlighet. De som fullt ut forstår storheten i frelsen og hva den har kostet, vil aldri knurre over at de må så med tårer, og over at kamp og selvfornektelse er en kristens del og lodd her i livet. Betingelsene for menneskenes frelse er satt opp av Gud. Selvfornedrelse og byrden av korset er de vilkår den angrende synder skal finne trøst og fred på. Den tanken at Jesus fant seg i å bli ydmyket og ofret, slik som mennesker aldri vil bli kalt til å gjennomgå, bør få enhver knurrende stemme til å forstumme. Den herligste glede kommer til menneskene når de overfor Gud er oppriktig bedrøvet fordi de har overtrådt hans lov, og nå vil tro på Kristus som synderes forløser og talsmann. VFM1 350.4

Med store omkostninger arbeider menneskene for å sikre seg skatter her i livet. De tåler møye og holder ut i vanskeligheter og savn for å nå en eller annen verdslig fordel. Hvorfor skulle synderen være mindre villig til å holde ut, lide og ofre seg for å sikte seg en uforgjengelig skatt, et liv som løper parallelt med Guds liv, og en udødelig herlighets krans som aldri visner? De uendelige skattene i himmelen, den arven som i verdi overgår enhver beregning og er en evig vekt av herlighet — denne skatten må vi for enhver pris oppnå. Vi bør ikke klage over selvfornektelse, for livets og herlighetens Herre gikk gjennom den før oss. Vi bør ikke unndra oss lidelse og savn, for himmelens Majestet tok på seg disse til gagn for syndere. Det at vi må ofre makelighet og bekvemmelighet, bør ikke fremkalle en eneste utilfreds tanke, for verdens Gjenløser tok på seg alt dette i vår interesse. Selv om vi setter aldri så stor pris på våre selvfornektelser, savn og oppofrelser, koster de oss i enhver henseende langt mindre enn de kostet livets fyrste. Ethvert offer vi kan bringe, svinner inn til en ubetydelighet i sammenligning med det offer Kristus brakte til gagn for oss. VFM1 351.1