Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Ingen godkjennelse av uavhengighet

I lyset av loven ser Paulus seg selv som en synder. Han innser at han har overtrådt nettopp den loven som han mente han med så stor nidkjærhet hadde holdt. Han omvender seg og avdør fra synd, blir lydig mot kravene i Guds lov, tror på Kristus som sin Frelser, blir døpt og forkynner Jesus likså alvorlig og nidkjært som han en gang fordømte ham. I omvendelsen hos Paulus blir det gitt oss et viktig prinsipp som vi alltid bør tenke på. Verdens Gjenløser godkjenner ikke erfaring og praksis i religiøse saker uavhengig av hans organiserte og anerkjente menighet, der han har en menighet. VFM1 339.1

Mange har den ideen at de bare er ansvarlige overfor Kristus for sitt lys og sin erfaring, uavhengig av hans anerkjente etterfølgere i verden. Men i sin undervisning og i de eksempler og de kjensgjerninger han har gitt til lærdom for oss, fordømmer Jesus en slik innstilling. Her var Saulus, en mann som Kristus skulle gjøre skikket til en uhyre viktig oppgave, som skulle være ham et utvalgt redskap. Han ble straks ført inn for Kristi ansikt, og likevel underviser han ham ikke om sannhetens lærdommer. Han stanser ham i hans løp og overbeviser ham. Og når Saulus spør: “Hva vil du at jeg skal gjøre?” forteller Frelseren ham det ikke direkte, men setter ham i forbindelse med sin menighet. De skal si deg hva du skal gjøre. Jesus er synderens venn, og hans hjerte er alltid åpent, er alltid medlidende overfor menneskelig smerte. Han har all makt både i himmelen og på jorden. Men han respekterer de midlene han har innsatt til opplysning og frelse for menneskene. Han viser Saulus hen til menigheten og anerkjenner på den måten den makt han har utstyrt den med, slik at den kan bringe lyset ut til verden. Den er Kristi organiserte legeme på jorden, og det blir krevd at det blir vist aktelse for hans forordninger. I tilfellet med Saulus er Ananias en fremstilling av Kristus, og han fremstiller også Kristi jordiske tjenere som er utpekt til å opptre i Kristi sted. VFM1 339.2

*****

Kristus gir makt til menighetens stemme. “Sannelig sier jeg eder: Alt det I binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det I løser på jorden, skal være løst i himmelen.” Matt. 18, 18. Det blir ikke godtatt at en mann på eget ansvar tar initiativet til å forfekte hvilke som helst synsmåter som måtte falle ham inn uten hensyn til menighetens skjønn. Gud har gitt menigheten den høyeste makt under himmelen. Det vi skal respektere, er Guds stemme i hans folk, som er knyttet sammen i menighets samfunn. VFM1 339.3

Gud har gitt sin menighet menn som har erfaring, slike som til og med hele natten igjennom har fastet og grått og bedt om at Herren ville åpne deres forstand til å forstå Skriften. I ydmykhet har disse menn latt verden høste nytte av deres modne erfaring. Er dette lyset fra himmelen eller fra mennesker? Har det noen verdi, eller er det verdiløst? — 1875, bind 3, side 450, 451. VFM1 340.1