Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Henvist til menigheten for undervisning

Paulus innser sin misforståtte iver og roper ut: “Herre! hva vil du at jeg skal gjøre?” Jesus kunne ha fortalt ham om den oppgaven han hadde bestemt for ham, men han gjorde det ikke nå. Paulus må ha undervisning om den kristne tro og gå frem på en forstandig måte. Kristus sender ham til de samme disiplene som han så bittert har forfulgt, for å lære av dem. Glansen av det himmelske lyset hadde tatt synet fra Paulus, men Jesus, de blindes store lege, gir ham det ikke igjen. Han svarer på Paulus spørsmål med disse ordene: “Stå opp og gå inn i byen, så skal det bli deg sagt hva du har å gjøre!” Ap. gj. 9, 6. Jesus kunne ikke bare ha helbredet Paulus for hans blindhet, men han kunne ha tilgitt ham hans synder og fortalt ham hans plikt ved å vise ham fremtidens vei. All kraft og alle nådegjerninger skulle strømme ut fra Kristus. Men han lot ikke Paulus ved sin omvendelse til sannheten få en opplevelse uten hensyn til den nylig organiserte menigheten på jorden. VFM1 336.3

Det underfulle lyset Paulus fikk ved denne anledning, gjorde ham forbauset og forvirret. Han var fullstendig kuet. Denne del av verket kunne mennesker ikke gjøre for Paulus. Men det var enda et verk å utføre som Kristi tjenere kunne gjøre. Jesus henviser ham til sine redskaper i menigheten for at han der skal få mer kunnskap om sin plikt. Slik gir han autoritet til sin organiserte menighet og viser at han godkjenner den. Kristus hadde utført den oppgaven å åpenbare og overbevise, og nå var Paulus i den tilstanden at han kunne lære av dem som Gud hadde innsatt til å undervise om sannheten. Kristus henviser Paulus til sine utvalgte tjenere og setter ham slik i forbindelse med sin menighet. VFM1 337.1

Nettopp de menn som Paulus hadde til hensikt å ødelegge, skulle være hans lærere i den religionen han hadde foraktet og forfulgt. Han tilbrakte tre dager uten mat og uten å kunne, se, og han oppsøkte de menn som han i sin blinde iver hadde tenkt å utrydde. Her satte Jesus Paulus i forbindelse med sine representanter på jorden. Herren sa til Ananias i et syn at han skulle gå til et bestemt hus i Damaskus og spørre etter Saulus fra Tarsus, “for se, han ber”. Ap. gj. 9, 11. VFM1 337.2

Etter at Saulus var blitt pålagt å gå til Damaskus, ble han ledet av de mennene som fulgte med ham for å hjelpe ham med å føre disiplene bundet til Jerusalem, der de skulle bli forhørt og slått i hjel. Saulus oppholdt seg hos Judas i Damaskus, der han nyttet tiden til å faste og be. Her ble Paulus’ tro stilt på prøve. i tre dager var det mørke over hans sinn med hensyn til hva som ble krevd av ham, og i tre dager var han blind. Han hadde fått påbud om å gå til Damaskus, for der skulle det bli sagt ham hva han skulle gjøre. Han er usikker og roper alvorlig til Gud. VFM1 337.3

En engel blir sendt til Ananias og byr ham gå til et bestemt hus der Saulus ber om å få vite hva han nå skal gjøre. Stoltheten hos Saulus var forsvunnet. Kort tid tidligere var han selvsikker og mente han gjorde en god gjerning som han ville få lønn for. Men nå er allting forandret. Han er nedbøyd og ydmyket i støvet av anger og skam, og hans bønner om tilgivelse er inderlige. Gjennom sin engel sa Herren til Ananias: “Se, han ber.” Engelen fortalte Guds tjener at han i et syn hadde åpenbart for Saulus at en mann ved navn Ananias kom inn og la sin hånd på ham for at han kunne få sitt syn igjen. Ananias kan nesten ikke tro engelens ord og gjentar det han har hørt om den bitre forfølgelsen Saulus hadde påført de hellige i Jerusalem. Men befalingen til Ananias er bydende: “Gå av sted! for han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn frem både for hedninger og konger og for Israels barn.” Ap. gi. 9, 15. VFM1 337.4

Ananias var lydig mot engelens bud. Han la sine hender på den mannen som så nylig var drevet av den mest hatefulle ånd, der han fnyste med trusel mot alle som trodde på Kristi navn. Ananias sa til Saulus: “Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som åpenbarte seg for deg på veien hvor du kom, for at du skal få ditt syn igjen og bli fylt med den Hellige Ånd. Og straks falt det liksom skjell fra hans øyne, og han fikk sitt syn igjen, og han sto opp og ble døpt.” Ap.gj.9,17.18. VFM1 338.1

Jesus kunne selv ha utført dette for Paulus, men det var ikke hans plan. Paulus hadde noe å bekjenne overfor de menn som han før hadde hatt planer om å utrydde, og Herren hadde en ansvarsfull oppgave som skulle utføres av de menn han hadde innsatt til å handle i hans sted. Paulus skulle ta de skrittene som var nødvendig for å bli omvendt. Det ble krevd av ham at han skulle slå seg sammen nettopp med de menneskene han hadde forfulgt for deres religions skyld. Kristus gir her hele sitt folk .et eksempel på den måten som han arbeider på for å frelse mennesker. Guds Sønn gjorde seg til ett med sin organiserte menighet i dens embete og autoritet. Hans velsignelse skulle komme gjennom de redskaper han har innsatt, og han gjør på den måten menneskene til den kanalen hans velsignelser strømmer gjennom. At Paulus har vært strengt samvittighetsfull når han har forfulgt de hellige, fritar ham ikke for skyld når Guds Ånd gjør ham oppmerksom på hans fryktelige gjerning. Han må bli en elev hos disiplene. VFM1 338.2

Han lærer at Jesus, som han i sin blindhet betraktet som en bedrager, i sannhet er grunnvollen i all religion hos Guds utvalgte folk fra Adams dager, og at han er fullenderen av den tro som nå er så klar for hans opplyste syn. Han så Kristus som sannhetens forsvarer, som den som oppfyller alle profetiene. Han hadde betraktet Kristus som den som gjorde ende på Guds lov. Men da hans åndelige syn ble opplyst av Gud, lærte han av disiplene at Kristus var opphavet til og grunnvollen i hele det jødiske offersystemet, at forbildet møtte sitt motbilde i Kristi død, og at Kristus kom til verden med det uttrykkelige forsett å hevde sin Fars lov. VFM1 338.3