Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Lærdommer fra naturen

De vakre tingene i naturen taler uopphørlig til våre sanser. Det åpne hjertet kan ta imot inntrykk av Guds kjærlighet og ære slik de blir åpenbart i hans henders gjerninger. Det lyttende øre kan høre og forstå det som Gud kunngjør gjennom naturen. Det er en lærdom i solstrålen, i de forskjellige ting i naturen som Gud har stilt åpne for oss. De grønne markene, de høye trærne, knoppene og blomstene, den flyktende skyen, regnet som faller, bekken som klukker, solen, månen og stjernene på himmelen, alt dette tiltrekker vår oppmerksomhet, innbyr oss til å tenke og oppfordrer oss til å lære a kjenne den Gud som skapte dem alle. Det vi kan lære av de forskjellige ting i naturens verden, er lydighet mot Skaperens vilje. De fornekter aldri Gud, nekter aldri å vise lydighet mot noen av hans viljes ytringer. Bare falne vesener nekter å vise full lydighet mot sin Skaper. Deres ord og gjerninger stemmer ikke overens med Gud, men er i strid med hans rikes prinsipper. . . . VFM1 292.3

De kristendomsbekjennere som stadig klynker og klager, og som synes å mene at lykke og et glad ansikt er synd, har ikke den ekte gudsfrykten. De ser på det vakre i naturen som de ville se på et livløst bilde, og vil heller se på de døde bladene enn plukke de vakre, levende blomstene. De finner et sørgmodig velbehag i alt som er melankolsk i det språket som naturens verden taler til dem. De ser ikke noen skjønnhet i dalene som er kledd med et teppe av levende grønt, og i de høye fjellene i denne grønne drakten. De lukker sansene til for den glade stemmen som taler til dem i naturen og lyder som yndig musikk for det lyttende øre. Slike er ikke i Kristus. De vandrer ikke i lyset, men samler mørke og dunkelhet omkring seg, når de like godt kunne la glansen og velsignelsen fra Rettferdighetens Sol gå opp i deres hjerter med legedom i sine stråler. VFM1 293.1