Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Forakt for irettesettelse

Apostelen Paulus fremholder tydelig at den erfaring israelittene hadde under sine vandringer, er skrevet til gagn for dem som lever i denne tid, dem som verdens ende er kommet til. Vi mener ikke at våre farer er mindre enn hebreernes, men større. En blir fristet til å være misunnelig og til å knurre, og det blir åpent opprør, slik som vi hører om i det gamle Israel. En ånd som setter seg opp mot irettesettelse for synder og feil, kommer alltid til å råde. Men skal den irettesettende stemmen være taus av den grunn? I så tilfelle er vi ikke bedre stilt enn de forskjellige kirkesamfunn i vårt land, som er redde for å røre ved de villfarelser og synder som rår blant folket. VFM1 294.1

De som Gud har satt til side til å være rettferdighetens tjenere, har det høytidelige ansvar å straffe folkets synder. Paulus befalte Titus: “Tal dette og forman og irettesett med all myndighet! La ingen ringeakte deg!” Tit. 2, 15. Det er alltid noen som vil forakte dem som våger å irettesette synd. Men det er tider da en må irettesette. Paulus byr Titus å irettesette en viss klasse mennesker skarpt for at de må bli sunne i troen. De menn og kvinner som med sine forskjellige innstillinger blir ført sammen i menigheten, har eiendommeligheter og mangler. Etter som disse blir utviklet, blir det nødvendig med irettesettelse. Dersom de som innehar viktige stillinger, aldri irettesatte og aldri straffet, ville det snart bli fordervede tilstander som i høy grad ville vanære Gud. Men hvordan skal man gi irettesettelse? La apostelen svare: “Med all langmodighet og lære.” 2 Tim. 4, 2. Den som trenger til å bli irettesatt, bør bli stilt overfor prinsipper. Men feilgrep blant Guds folk bør en aldri forbigå på en likegyldig måte. VFM1 294.2

Det vil finnes menn og kvinner som forakter irettesettelse, og deres følelser vil alltid sette seg opp mot dem. Det er ikke behagelig for oss at våre feil blir. påtalt. I nesten hvert eneste tilfelle der det er nødvendig med irettesettelse, er det noen som helt overser det faktum at Herrens Ånd er blitt bedrøvet, og at hans sak er blitt påført skam. Slike vil ha medlidenhet med dem som fortjener å bli irettesatt, fordi personlige følelser er blitt såret. Denne vanhellige medfølelsen gjør at de medfølende får del i skylden hos dem’ som blir irettesatt. I ni av ti tilfelle kunne den som ble irettesatt, ha blitt hjulpet hvis man var blitt ledet til å innse sine feil og slik bli brakt til omvendelse. Men vanhellige, medfølende mennesker som blander seg i alt, legger en fullstendig uriktig betydning i de motiver som irettesetteren har, og i arten av den tilrettevisning som er gitt. De sympatiserer med den som blir irettesatt, og får ham til å føle at han i virkeligheten er blitt uriktig behandlet, og hans følelser reiser seg mot den som bare har gjort sin plikt. De som forstår sitt ansvar overfor Gud og trofast utfører sine ubehagelige plikter, vil bli velsignet. Gud krever at hans tjenere alltid skal fullføre hans vilje med alvor. I sin befaling til Timoteus formaner apostelen ham: “Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!” 2 Tim. 4, 2. VFM1 294.3

Hebreerne var ikke villige til å bøye seg for Herrens påbud og restriksjoner. De ønsket bare å få sin egen vilje og bli ledet av sitt eget sinn og bli behersket av sin egen dømmekraft. Kunne de ha følt seg fri til å gjøre dette, ville ingen ha klaget over Moses. Men de var utålmodige under disiplin. VFM1 295.1