Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Den rette disiplin og oppdragelse

Utålmodighet hos foreldrene vekker utålmodighet hos barna. Lidenskap som viser seg hos foreldrene, skaper lidenskap hos barna og egger opp det onde i deres natur. Noen foreldre irettesetter barna sine strengt i utålmodighet og ofte i lidenskapelig vrede. Slike irettesettelser bringer ikke noe godt. I forsøket på å rette på det ene onde skaper de to andre. Stadig irettesettelse og ris herder barna og fjerner dem fra deres foreldre. VFM1 127.2

Foreldre bør først lære å beherske seg selv, så kan de med bedre hell herske over sine barn. Hver gang de mister selvbeherskelsen og snakker og gjør noe utålmodig, synder de mot Gud. De bør først snakke med barna sine, tydelig peke på feilene deres og vise dem deres synd og la dem forstå at de ikke bare har syndet mot sine foreldre, men mot Gud. Med hjertet ydmyket og fullt av medynk og sorg over de feilende barna bør du be med dem før du straffer dem. Da vil tukten ikke føre til at barna kommer til å hate deg. De vil elske deg. De vil innse at du ikke straffer dem fordi det har vært ubehagelig for deg, eller fordi du ønsker å gi avløp for din vrede mot dem, men at du gjør det av plikt og til deres beste for at de ikke skal bli overlatt til å vokse opp i synd. VFM1 127.3

Noen foreldre har forsømt å gi barna sine en kristelig oppdragelse, og de har også forsømt deres skoleutdannelse. Ingen av delene burde ha vært forsømt. Barna har et virksomt sinn, og dersom de ikke blir opptatt med kroppslig arbeid eller med å lese, blir de utsatt for onde påvirkninger. Foreldre synder når de lar barna sine vokse opp i uvitenhet. De bør la dem få nyttige og interessante bøker, og de bør lære dem å arbeide, og ha visse timer til fysiske sysler og visse timer som de bruker til studium og lesning. Foreldrene bør prøve å høyne barnas sinn og å utvikle deres åndsevner. Det sinnet som blir overlatt til seg selv og ikke blir kultivert. er som regel lavt, sanselig og fordervet. Satan gjør bruk av sin anledning og oppdrar dovne sinn. VFM1 128.1

Foreldre, den engelen som fører regnskap, skriver ned hvert utålmodig, irritabelt ord som dere sier til barna deres. Enhver forsømmelse fra deres side i å gi dem riktig undervisning, i å vise dem syndens uhyre syndighet og i den endelige følge av en syndig fremgangsmåte står skrevet ved deres navn. Ethvert ubehersket ord som blir sagt mens barna hører det, likegyldig eller i spøk, hvert ord som ikke er rent og opphøyet, blir av engelen merket av som en flekk på deres kristelige karakter; Alle deres handlinger blir skrevet ned, enten de er gode eller onde. VFM1 128.2

Foreldre kan ikke med hell styre sine barn før de først har fullstendig herredømme over seg selv. De må først lære å undertvinge seg selv, beherske sin tale og selve uttrykket i ansiktet. De må ikke tillate at tonefallet i stemmen deres blir forstyrret eller påvirket av opphisselse og lidenskap. Da kan de ha en avgjort innflytelse over barna. Kanskje barna ønsker å gjøre det som er rett, og kanskje de kan bestemme seg i sine hjerter å ville være lydige og vennlige mot foreldrene eller sine foresatte. Men de trenger til hjelp og oppmuntring fra dem. Kanskje de tar gode bestemmelser, men dersom deres prinsipper ikke blir understøttet av religion og deres liv påvirket av Guds fornyende nåde, kommer de ikke til å nå målet. VFM1 128.3

Foreldre bør fordoble sine anstrengelser for å frelse barna. De bør undervise dem med troskap og ikke overlate til dem å bli lært opp som best de kan. De må ikke la de unge lære godt og ondt uten forskjell i den tro at det gode en gang i fremtiden vil bli det overveiende og det onde miste sin innflytelse. Det onde vil ha lettere for å øke enn det gode. Det er mulig at det onde de har lært, kan utryddes etter flere års forløp. Men hvem vil løpe en slik risiko? Tiden er kort. Det er lettere og mye sikrere å så ren og god sæd i barnas hjerter enn senere å luke vekk ugresset. Foreldrene har plikt på seg til å passe på at de omgivende innflytelser ikke øver en skadelig virkning på barna. Det er deres plikt å velge deres selskap og ikke tillate dem selv å velge. Hvem vil ta seg av denne oppgaven hvis ikke foreldrene gjør det? Kan andre ha en slik interesse for barna deres som dere selv har? Kan de ha den samme stadige omhu og dype kjærlighet som foreldrene har? VFM1 129.1

Barna til sabbatsholdere kan bli utålmodige hvis de blir holdt i tømme og synes at foreldrene er for strenge. Det kan til og med komme harde følelser i hjertene deres, og de kommer kanskje til å ha uheldige tanker om dem som arbeider for deres nærværende og deres fremtidige og evige vel. Men hvis deres liv blir spart i noen år, vil de velsigne foreldrene sine for deres omhyggelige omhu og deres trofaste årvåkenhet i en tid da de selv ikke hadde noen erfaring. VFM1 129.2

Foreldrene bør forklare frelsesplanen for barna og gjøre den så enkel at de unges sinn kan fatte den. Når barna er åtte, ti eller tolv år, er de gamle nok til at en kan snakke med dem om personlig kristendom. Lær ikke barna deres opp ved å hentyde til en eller annen gang i fremtiden, da de vil bli gamle nok til å omvende seg og tro sannheten. Når barna får den riktige undervisningen, kan de tidlig få den riktige forståelsen av sin tilstand som syndere og om veien til frelse gjennom Kristus. For det meste er predikantene for likegyldige når det gjelder barnas frelse, og de tar seg ikke så personlig av dem som de burde. Ofte blir de gylne anledningene de har til å gjøre inntrykk på barnas sinn, ikke brukt. VFM1 129.3