Veiledning For Menigheten, 1. bd.

Kjærlighet til verden

Den fristelsen som Satan kom med overfor vår Frelser på et meget høyt fjell, er en av de største fristelser menneskene må møte. Satan tilbød Kristus verdens herlighet som en gave på den betingelse at Kristus skulle vise ham den æren som tilkommer en overordnet. Vår Frelser følte styrken i denne fristelsen, men han møtte den på våre vegne og vant seier. Han ville ikke ha blitt fristet på dette punkt hvis ikke menneskene skulle bli prøvd med den samme fristelsen. Ved sin motstand ga han oss et forbilde på den fremgangsmåten vi bør følge når Satan kommer til den enkelte for å lede oss bort fra vår rettskaffenhet. VFM1 347.1

Ingen kan være en Kristi etterfølger og på samme tid sette sin hu til det som hører denne verden til. Johannes skriver: “Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.” 1 Joh. 2, 15. Vår Gjenløser, som møtte denne fristelsen fra Satan i dens fulle styrke, kjenner den faren mennesket er utsatt for med hensyn til å gi etter for fristelsen til å elske verden. VFM1 347.2

Kristus gjorde seg til ett med menneskeheten da han utholdt prøven på dette punkt og seiret på menneskenes vegne. Han har ved advarsler vist oss nettopp de punkter der Satan har størst hell med seg i sine fristelser for menneskene. Han visste at Satan ville seire over menneskene hvis de ikke særlig var på vakt mot appetitten og lysten til verdslig rikdom og ære. Han sier: “Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler; men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.” “Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.” Matt. 6, 19-21. 24. VFM1 347.3

Her har Kristus stilt frem for oss to herrer, Gud og verden, og han har tydelig påvist det faktum at det et helt umulig for oss å tjene begge. Dersom vår interesse for denne verden og vår kjærlighet til den er det overveiende, vil vi ikke kunne verdsette de tingene som fremfor alle andre fortjener vår oppmerksomhet. Kjærligheten til verden vil utelukke kjærligheten til Gud og underordne våre høyeste interesser under timelige hensyn. Da vil Gud ikke kunne få en så opphøyet plass i vårt sinn og vår hengivenhet som de verdslige tingene får. VFM1 348.1

Våre gjerninger vil vise nøyaktig i hvilken utstrekning jordiske skatter behersker vårt sinn. Den største omsorg og engstelse og det største arbeid blir viet verdslige interesser, mens det som hører evigheten til, kommer i annen rekke. Her får Satan av menneskene den hyllest som han krevde av Kristus, men ikke fikk. Det er den selviske kjærligheten til verden som ødelegger troen hos dem som bekjenner seg til å følge Kristus, og gjør dem fattige på moralsk kraft. Jo mer de elsker sin jordiske rikdom, desto lenger går de vekk fra Gud, og desto mindre får de del i hans guddommelige natur som kan få dem til å forstå de fordervelige innflytelser i verden og de farer som de er utsatt for. VFM1 348.2

Ved sine fristelser har Satan i sinne å gjøre verden svært tiltrekkende. Han har en trolldomsmakt til å vinne endog den bekjennende, kristne verdens hengivenhet på grunn av deres lyst til rikdom og verdslig ære. En stor klasse mennesker som bekjenner seg til å være kristne, vil ofre hva som helst for å vinne rikdom. Og jo bedre deres forsett lykkes, desto mindre blir deres kjærlighet til den dyrebare sannheten, og desto mindre blir deres interesse for dens fremgang. De mister sin kjærlighet til Gud og handler som avsindige. Jo bedre det lykkes dem å samle rikdom, desto fattigere føler de seg fordi de ikke har mer, og desto mindre vil de sette i Guds verk. VFM1 348.3

De som har en vanvittig kjærlighet til rikdom, viser ved sine gjerninger at det er umulig for dem å tjene to herrer, Gud og mammon. Penger et deres gud. De hyller pengenes makt. De tjener i enhver henseende verden. Deres hederlighet, som er deres medfødte rett og plikt, blir ofret for verdslig vinnings skyld. Denne rådende makt behersker deres sinn, og de vil øve vold mot Guds lov for å tjene sine personlige interesser og for å øke sin jordiske skatt. VFM1 348.4