Mot historiens klimaks

Til domkirken i Zürich

Zwinglis innsats i Einsiedeln hadde forberedt ham til en større oppgave, og det varte ikke lenge før anledningen kom. Etter å ha vært der i tre år ble han kalt til å være prest i domkirken i Zürich. Det var den viktigste byen i den sveitsiske forbundsstat, og derfra ville hans innflytelse nå vidt og bredt. Men de geistlige som hadde kalt ham, ønsket å hindre enhver forandring, og gav ham derfor retningslinjer som han skulle arbeide etter. MHK 135.1

“Det er din plikt å sørge for at domkapitlet ikke går glipp av sine inntekter,” fikk han beskjed om. “Du må ikke overse selv det minste. Det er viktig at du formaner de troende både fra prekestolen og i skriftestolen til å betale tiende og alle avgifter, og til å vise sin hengiven het for kirken ved å bringe sine offergaver. Pass på at du øker inntektene fra de syke, fra messene og ellers fra alle kirkelige handlinger.” MHK 135.2

De lot ham vite at “det også er prestens plikt å forvalte sakramentene, holde prekener og ha tilsyn med menigheten. Men dette - særlig prekenen - kan du gjerne overlate til en stedfortreder. Sakramentene må du bare dele ut til fremstående personer, og bare når du blir oppfordret til det. Det er forbudt å gjøre det for hvem som helst”. MHK 135.3

Zwingli lyttet oppmerksomt til instruksene og takket for tilliten de hadde vist ved å gi ham et så betydningsfullt sognekall. Så orienterte han om det han selv hadde tenkt å gjøre. “Jesu liv har altfor lenge vært skjult for folk,” sa han. “Jeg vil gjerne holde en prekenserie over hele Matteus’ evangelium, ... og bare holde meg til Skriftens egne utsagn, gå i dybden, sammenligne tekstene, og hele tiden be Gud inderlig om hjelp til å forstå. I min prestegjerning ønsker jeg å ære Gud, prise hans enbårne Sønn, vise mennesker vei til frelse og oppbygge dem i den sanne tro.”⁷ MHK 135.4

Selv om noen av de geistlige mislikte denne planen og prøvde å få ham fra den, stod han fast på sitt. Han forsikret at han ikke kom til å lansere noe nytt, men ville holde seg til den gamle metoden som kirken hadde benyttet i eldre tider da den var renere enn nå. MHK 135.5

Folk hadde allerede begynt å få interesse for det Zwingli forkynte, og de strømmet til for å høre. Mange av dem hadde for lengst sluttet å gå i kirke. Han begynte med å lese fra evangeliene og forklare beretningene om Kristi liv og lære og om hans død. Her som i Einsiedeln fremholdt han Guds ord som den eneste ufeilbare autoritet, og Jesu død som det eneste fullgode offer. “Jeg vil gjerne lede dere til Kristus,” sa han, “til den sanne frelseskilde.” MHK 135.6

Folk fra alle samfunnslag flokket seg omkring ham, øvrighetspersoner og vitenskapsmenn, håndverkere og bønder, og de lyttet med den største interesse. Han fremholdt ikke bare frelsen som en fri gave, men gikk fryktløst i rette med tidens ondskap og fordervelse. Mange priste Gud på veien hjem fra domkirken. “Denne mannen forkynner sannhet,” sa de. “Han skal være vår Moses og lede oss ut av dette egyptiske mørke.”⁸ MHK 136.1

I begynnelsen vakte Zwinglis virksomhet stor begeistring, men det varte ikke lenge før han fikk motstand. Munkene gjorde sitt beste for å hindre arbeidet og fordømme hans forkynnelse. Mange kom med spydigheter og hånsord, andre med trusler og fornærmelser. Men han bar alt med tålmod og sa: “Hvis vi skal vinne de ugudelige for Kristus, må vi lukke øynene for mangt og meget.”⁹ MHK 136.2

På denne tiden stod det frem et nytt redskap til fremme av reformasjonen. En av reformasjonens venner i Basel sørget for at en mann som hette Lucian, ble sendt til Zürich med noen av Luthers skrifter, fordi han mente at det ville være et effektivt middel til å spre lyset. Han skrev til Zwingli: “Finn ut om denne mannen er tilstrekkelig klok og dyktig. I så fall bør du la ham dra fra by til by, fra landsby til landsby, fra sted til sted, ja fra hus til hus og selge Luthers skrifter, særlig hans utleggelse av Herrens bønn, skrevet for legfolk. Jo mer de blir kjent, desto flere kjøpere vil det bli.”¹⁰ På den måten fikk lyset innpass. MHK 136.3

Når Gud vil bryte uvitenhetens og overtroens lenker, setter Satan alt inn på å hylle menneskene inn i mørke og lenkebinde dem enda mer. Etter hvert som det i forskjellige land stod frem flere og flere som forkynte syndsforlatelse og rettferdiggjørelse ved Kristi blod, gikk romerkirken enda hardere inn for å tilby syndsforlatelse for penger. MHK 136.4

Hver synd hadde sin pris, og selv forbrytere fikk frie hender når bare pengene strømmet rikelig inn. De to bevegelsene arbeidet på hver sin måte. Den ene tilbød syndsforlatelse for penger, den andre hevdet at dette bare kunne skje gjennom Kristus. Romerkirken tillot synd og gjorde den til en inntektskilde. Reformatorene fordømte synden og pekte på Kristus som frelser og forsoner. MHK 136.5