Mot historiens klimaks

81/362

En ivrig bibelgransker

Snart forlot han Basel for å ta fatt på sin livsoppgave. Hans første arbeidsfelt var et sogn oppe i Alpene, ikke langt fra hjemtraktene. Da han var blitt ordinert til prest, gikk han helt og fullt inn for å søke sannhet i Guds ord, for han var klar over at den som skulle ta seg av Kristi hjord, trengte mye kunnskap.2 MHK 133.2

Jo mer han studerte Bibelen, desto klarere så han kontrasten mellom dens lære og romerkirkens. Han godtok Bibelen som Guds ord og den eneste fullkomne og ufeilbare trosregel, og han mente at den måtte være sin egen tolk. Derfor våget han ikke å bruke Skriften til støtte for en forutfattet teori eller læresetning, men så det som sin plikt å finne ut hva Bibelen selv lærte. Han søkte all mulig hjelp for å komme frem til en korrekt forståelse, og bad om veiledning fra Den Hellige Ånd, som han mente ville opplyse alle som søkte oppriktig og i bønn. MHK 133.3

“Den hellige skrift kommer ikke fra mennesker, men fra Gud,” sa Zwingli. “Den Gud som opplyser, vil la deg forstå at det er han selv som taler. Guds ord ... kan ikke slå feil. Det er tydelig, det forklarer seg selv, det åpenbarer seg selv, det gir frelse og nåde og trøst fra Gud, og det ydmyker, slik at mennesket glemmer seg selv og bare stoler på Gud.” MHK 133.4

Zwingli hadde selv erfart at dette var sant. Senere skrev han om sin erfaring fra denne tiden: “Da... jeg for alvor begynte å studere Den hellige skrift, kom filosofien og teologien alltid med innvendinger. Til slutt tenkte jeg med meg selv: Du må la alt dette ligge og finne Guds mening i hans eget klare ord. Så begynte jeg å be Gud om lys, og det ble mye lettere å forstå Den hellige skrift.”3 MHK 133.5

Det som Zwingli forkynte, hadde han ikke fra Luther. Det var Kristi lære. “Hvis Luther forkynner Kristus, gjør han det samme som jeg,” sa han. “Han har ført mange flere til Kristus enn jeg, og det har jeg ikke noe imot. Jeg vil ikke vite av noen annen enn Kristus, for jeg er hans stridsmann, og han alene er min Herre. Jeg har aldri skrevet et eneste ord til Luther, og han har heller ikke skrevet til meg. Hvorfor? ... For at alle skal se hvor entydig Guds Ånd vitner, siden vi uten noen hemmelig avtale likevel forkynner Kristi lære nøyaktig på samme måte.”4 MHK 133.6