Mot historiens klimaks

Hardt press mot Luther

Ryktet om planene mot Luther spredte seg vidt og bredt og førte til stort oppstyr i byen. Luther hadde mange venner som kjente til pavedømmets hensynsløse fremferd mot alle som våget å avsløre de korrupte forhold, og de bestemte seg for at han ikke skulle komme i dets klør. Flere hundre adelsmenn forpliktet seg til å beskytte ham. Mange erklærte åpent at keiserens uttalelse var et tegn på svakhet og ettergivenhet overfor pavemakten. MHK 127.1

På husdørene og på offentlige steder ble det satt opp plakater som enten fordømte Luther eller støttet ham. På en plakat stod bare disse ordene av vismannen: “Ve deg, du land som har et barn til konge.”²⁹ Folks begeistring for Luther overalt i Tyskland gjorde at både keiseren og riksdagen ble overbevist om at enhver urett mot Luther ville true rikets sikkerhet og endog selve tronen. MHK 127.2

Med hensikt holdt Fredrik av Sachsen seg i bakgrunnen og la omhyggelig skjul på sin virkelige innstilling til Luther, mens han holdt et vaktsomt øye med alt det Luther og hans motstandere foretok seg. Men mange prøvde ikke engang å skjule sin sympati for Luther. Han fikk besøk av fyrster, grever og baroner og andre fremtredende personer, både legfolk og geistlige. “Den lille stuen hans kunne ikke romme alle som kom,” skrev Spalatin.³⁰ Folk stirret på ham som om han var mer enn et menneske. Endog de som ikke trodde på det han lærte, kunne ikke annet enn beundre hans hederlige holdning som fikk ham til å trosse døden fremfor å handle mot samvittigheten. MHK 127.3

De satte mye inn på å få Luther til å gå med på et forlik med Rom. Adelsmenn og fyrster fremholdt for ham at dersom han fortsatt gikk imot kirken og kirkemøtene, ville han snart bli landsforvist og stå uten beskyttelse. Til dette svarte han: “Kristi evangelium vil alltid vekke forargelse. ... Hvorfor skulle da frykt eller fare skille meg fra Herren og fra hans ord som alene er sannhet? Nei, da vil jeg heller gi mitt legeme, mitt blod og mitt liv.”³¹ MHK 127.4

Igjen ble han oppfordret til å gjøre som keiseren sa, og da ville han ikke ha grunn til å frykte. “Jeg er fullstendig enig i at keiseren og fyrstene og tilmed det mest uanselige kristne menneske bør undersøke og vurdere bøkene mine, men bare på betingelse av at de lar Guds ord være rettesnor. Et menneske har ikke noe annet å gjøre enn å lyde det. Gjør ikke vold på min samvittighet som er bundet og lenket til Den hellige skrift.”³² MHK 127.5

På en annen oppfordring svarte han: “Jeg gir gjerne avkall på mitt leide. Jeg legger meg selv og mitt liv i keiserens hånd, men Guds ord - aldri!” Han erklærte seg villig til å godta avgjørelsen fra et kirkemøte, men bare hvis den ble fattet i samsvar med Den hellige skrift. “Når det gjelder Guds ord og troen, er enhver kristen like god dommer som paven, selv om han blir støttet av en million kirkemøter.”³³ Til slutt ble både venner og fiender klar over at alle videre forsøk på å få i stand et forlik ville være nytteløse. MHK 128.1

Dersom Luther hadde gitt etter på et eneste punkt, ville Satan og hans hærskarer ha vunnet. Men hans ubøyelige fasthet førte til kirkens frigjøring og ble begynnelsen til en ny og bedre tid. Denne mannen, som våget å tenke og handle selvstendig i åndelige saker, kom til å øve en sterk innflytelse på kirken og på verden, ikke bare i sin egen samtid, men i all fremtid. Hans fasthet og troskap ville være en styrke for alle som kom i en lignende situasjon. Guds makt og storhet var hevet over menneskers planer og over Satans velde. MHK 128.2