Mot historiens klimaks

Luthers skjebne i vektskålen

Da pavens sendemann så virkningen av Luthers tale, ble han mer bekymret enn noen gang for romerkirkens maktstilling, og bestemte seg for å bruke ethvert middel for å få has på reformatoren. Med all den veltalenhet og diplomatiske kløkt som han var så kjent for, fremholdt han for den unge keiseren hvor uklokt og farlig det ville være å ofre vennskapet og støtten fra den mektige pavestolen for en ussel munk. MHK 125.4

Det gjorde sin virkning. Dagen etter at Luther hadde gitt sitt svar, sendte keiseren et budskap til riksdagen, der han gjorde kjent at han ville føre videre sine forgjengeres politikk for å opprettholde og beskytte den katolske religion. Fordi Luther hadde nektet å oppgi sine villfarelser, måtte man ta de kraftigste forholdsregler mot ham og det kjetteri han stod for. MHK 125.5

“En enslig munk, villedet av sin egen dårskap, har reist seg mot hele kristenheten. For å stanse en slik ugudelighet ofrer jeg gjerne mine riker, mine skatter, mine venner, min kropp, mitt blod, min sjel og mitt liv. Jeg er nå ferdig med augustinermunken Luther, og jeg forbyr ham å forårsake den minste uro blant folk. Jeg vil behandle ham og tilhengerne hans som trassige kjettere med bannlysning, interdikt og et hvilket som helst middel for å uskadeliggjøre dem. Jeg oppfordrer representantene fra alle delstatene til å opptre som sanne kristne.”²⁴ Likevel erklærte keiseren at Luthers leidebrev skulle respekteres, og at han måtte få reise trygt hjem igjen før det ble gjort forføyninger mot ham. MHK 125.6

To motstridende syn kom nå til uttrykk blant medlemmene av riksdagen. Igjen krevde pavens utsendinger og representanter at leidebrevet ikke skulle gjelde. “Kast asken hans på Rhinen, slik som med asken til Johan Hus for hundre år siden,” sa de.²⁵ Men noen av fyrstene, som selv var pavetilhengere og Luthers erklærte motstandere, protesterte mot et slikt brudd på offentlig tillit som ville være en skamplett på nasjonens ære. De minnet forsamlingen om de ulykker som hadde hendt etter at Johan Hus var død, og sa at de ikke ville risikere en gjentagelse av disse fryktelige plager over Tyskland og over den unge keiseren. MHK 126.1

Som svar på det simple forslaget uttalte keiser Karl: “Selv om troskap og ære skulle bli bannlyst fra hele jorden, må det likevel ikke skje i hjertet hos fyrster.” Luthers bitreste fiender prøvde likevel å få keiseren til å gi reformatoren den samme behandling som Sigismund hadde gitt Hus - overgi ham i kirkens vold. Men keiseren tenkte på hvordan Hus midt i en folkemengde hadde pekt på lenkene sine og minnet keiseren om hans æresord. Derfor sa han: “Jeg vil helst ikke rødme slik som Sigismund.”²⁶ MHK 126.2

Likevel hadde keiser Karl med overlegg forkastet det som Luther fremholdt. “Jeg er fast bestemt på å følge eksemplet fra mine forgjengere,” skrev han.²⁷ Han hadde bestemt seg for å følge skikk og bruk, endog på bekostning av sannhet og rett. I likhet med sine forgjengere ville han opprettholde pavedømmet med all dets grusomhet og korrupsjon. Slik tok han sitt standpunkt og nektet å ta imot noe lys som de ikke alt hadde, eller å forplikte seg til noe som de ikke tidligere hadde gjort. MHK 126.3

Også i vår tid er det mange som på lignende vis klamrer seg til forfedrenes skikker og overleveringer. Når Herren sender mer lys, nekter de å ta imot det fordi forfedrene ikke så det og derfor ikke kunne ta imot det. Vi er ikke i samme situasjon som de, og derfor har vi heller ikke de samme plikter og det samme ansvar. Gud vil ikke at vi skal følge forfedrenes eksempel i stedet for selv å søke etter sannhet. Vi har et større ansvar enn våre forfedre. Vi er ansvarlige for det lyset de mottok og gav oss i arv. Dessuten er vi ansvarlige for det lyset som skinner på oss fra Guds ord. MHK 126.4

Kristus sa om de vantro jøder: “Var jeg ikke kommet, og hadde jeg ikke talt til dem, da hadde de vært uten skyld.” Gjennom Luther hadde denne Guds tale lydt til Tysklands keiser og fyrster. Mens lyset skinte fra Guds ord, virket hans Ånd for siste gang på mange i forsamlingen. MHK 126.5

Mange århundrer tidligere hadde Pilatus på grunn av stolthet og hensynet til folkegunst lukket hjertet for verdens frelser. Den skjelvende Feliks hadde sagt til sannhetens budbærer: “Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen.” Og den stolte Agrippa hadde uttalt: “Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen.”²⁸ Men han vendte seg likevel bort fra det himmelske budskap. Slik gav Karl 5. etter for stolthet og politiske hensyn, og avviste sannheten. MHK 126.6