Mot historiens klimaks

Munken blir professor

Luther ønsket oppriktig å bli fri for synd og få fred med Gud. Derfor gikk han i kloster og viet seg til munkelivet. Her ble han satt til det mest slitsomme arbeid og til å gå fra hus til hus og tigge. Han var i den alder da han hadde mest trang til å bli respektert og anerkjent, så disse usle gjøremål såret hans naturlige følelser dypt. Men han bar tålmodig ydmykelsen fordi han trodde den var nødvendig på grunn av hans synder. MHK 93.1

Hvert øyeblikk han hadde til overs, brukte han til studium. Han tok natten til hjelp og unte seg knapt tid til å spise. Hans største glede var å lese Guds ord. Han hadde funnet en bibel som var lenket til klostermuren, og dit gikk han ofte. Etter hvert som han fikk en dypere syndserkjennelse, prøvde han å oppnå tilgivelse og fred ved egne gjerninger. Han var hard mot seg selv og prøvde ved faste, nattevåk og selvpinsler å undertvinge det onde i sin natur som klosterlivet ikke hadde fridd ham for. Ikke noe offer var for stort hvis han bare kunne få et rent hjerte, så Gud kunne godta ham. MHK 94.1

“Jeg var virkelig en from munk,” skrev han senere, “og jeg overholdt ordensreglene strengere enn jeg kan gi uttrykk for. Hvis en munk kunne oppnå himmelen ved hjelp av munkegjerninger, ville jeg uten tvil ha vært kvalifisert. ... Hadde jeg fortsatt på denne måten stort lenger, ville jeg sikkert ha plaget livet av meg.”² Disse selvpinslene tæret på kreftene, og han ble plaget av besvimelsesanfall, noe han aldri helt ble kvitt ettervirkningene av. Men tross alle anstrengelser fikk han ikke fred. Til slutt var han på randen av fortvilelse. MHK 94.2

Da det så ut som om alt håp var ute, gav Gud ham en venn og hjelper. Den fromme Staupitz åpnet Guds ord for ham. Han bad ham se bort fra seg selv, slutte med å gruble over den evige straffen for overtredelse av Guds lov, og se på Jesus, han som kunne frelse ham fra synd. “Kast deg i Frelserens armer i stedet for å plage deg selv på grunn av din synd. Stol på ham, på hans rettferdige liv og soningsdød. ... Lytt til Guds Sønn! Han ble menneske for at du skulle få del i Guds nåde. Elsk ham som først elsket deg!”³ Slik talte denne barmhjertighetens budbærer, og det gjorde et dypt inntrykk på Luther. Etter mang en kamp med inngrodde feil forestillinger kunne han nå se sannheten, og han fikk fred i sinnet. MHK 94.3

Luther ble ordinert til prest og utnevnt til professor ved universitetet i Wittenberg. Her gikk han inn for å studere Bibelen på originalspråkene og begynte å forelese om Bibelens bøker. Salmenes bok, evangeliene og brevene ble forklart for begeistrede tilhørere. Staupitz, hans venn og overordnede, rådet ham til å gå inn i aktiv prestetjeneste og forkynne Guds ord. Luther nølte, for han følte seg uverdig til å tale i Kristi sted. Først etter en langvarig kamp gav han etter for de sterke oppfordringer. Han var allerede blitt en autoritet på Den hellige skrift og en gudbenådet forkynner, og hans veltalenhet rev tilhørerne med. Den klarhet og kraft som preget forkynnelsen, overbeviste dem, og de ble grepet av hans iver og glød. MHK 94.4

Luther var ennå en trofast sønn av pavekirken og hadde ingen tanke om å bli noe annet. Men Gud ordnet det slik at han fikk besøke Rom. Han gikk til fots og overnattet i klostrene underveis. I et kloster i Italia ble han forundret over den rikdom, pomp og prakt han så. Munkene hadde en fyrstelig inntekt og praktfulle boliger. De hadde fine, kostbare klær og spiste ved et overdådig bord. Med smerte sammenlignet han dette med sitt eget nøysomme og selvfornektende liv, og han begynte å føle seg usikker. MHK 94.5

Endelig skimtet han byen på de sju fjell i det fjerne. Dypt beveget kastet han seg på jorden og utbrøt: “Hellige Rom, jeg hilser deg!” Han gikk inn i byen, besøkte kirkene, lyttet til de forunderlige ting som prestene og munkene fortalte, og utførte alle behørige seremonier. MHK 95.1

Overalt så han ting som fylte ham med forbauselse og gru. Han så den ugudelighet som hersket i alle sjikt innenfor geistligheten. Han hørte hvordan prelatene kom med uanstendige morsomheter, og ble forskrekket over deres blasfemiske fremferd selv under messen. Når han var sammen med munker og andre borgere, ble han vitne til last og utskeielser. Uansett hvor han snudde seg, så han ugudelighet i stedet for fromhet. “Ingen kan forestille seg hvilke synder og skammelige handlinger som blir begått i Rom,” skrev han. Man må se og høre det for å tro det. Folk pleier å si: “Dersom det finnes et helvete, så er Rom bygd over det. Det er en avgrunn som all slags synd strømmer ut fra.”⁴ MHK 95.2

I en kunngjøring som paven nylig hadde sendt ut, lovte han avlat til alle som krøp på knærne opp Pilatustrappen, som Jesus angivelig skulle ha gått ned etter at Pilatus hadde dømt ham. På en mirakuløs måte skulle den ha blitt overført fra Jerusalem til Rom. Andektig krøp Luther en dag opp disse trappetrinnene da han plutselig hørte en tordenrøst som sa til ham: “Den rettferdige skal leve ved tro.”⁵ Han reiste seg resolutt, og skamfull og redselsslagen skyndte han seg bort. MHK 95.3

Denne bibelteksten mistet aldri senere grepet på ham. Nå så han klarere enn noen gang før hvor galt det er å stole på menneskelige gjerninger for å bli frelst, og hvor nødvendig det er alltid å sette sin lit til Kristi fortjeneste. Han hadde en gang for alle fått øynene åpnet for pavedømmets bedrag. Da han vendte Rom ryggen, gjorde han det også i sitt hjerte, og fra da av ble avstanden stadig større, inntil han brøt enhver forbindelse med romerkirken. MHK 95.4