Mot historiens klimaks

Daggry over Europa

Så tidlig som på 800-tallet hadde evangeliet festet rot i Bøhmen. Bibelen var blitt oversatt, og gudstjenesten foregikk på landets eget språk. Men etter hvert som paven fikk større makt, kom Guds ord mer og mer i bakgrunnen. Pave Gregor 7., som hadde påtatt seg å ydmyke hovmodige konger, var ikke mindre oppsatt på å slavebinde folket. Derfor sendte han ut en erklæring som forbød offentlig gudstjeneste på bøhmisk. Han kunngjorde at “Den Allmektige ønsket å bli tilbedt på et ukjent språk, og at mange onder og villfarelser kom av at man ikke praktiserte denne regelen”.¹ MHK 71.1

På den måten sørget romerkirken for at lyset fra Guds ord ble slokket og at folket ble holdt i mørke. Men Herren hadde sørget for andre midler til å bevare menigheten. Mange forfulgte valdensere og albigensere som var blitt drevet bort fra sine hjem i Frankrike og Italia, kom til Bøhmen. De våget ikke å forkynne åpenlyst, men arbeidet ivrig i det skjulte. På den måten ble den sanne tro bevart gjennom århundrer. MHK 71.2

I tiden før Johan Hus (1370-1415) var det en rekke personer i Bøhmen som åpent påtalte korrupsjonen i kirken og den lave moral blant befolkningen. Overalt var folk interessert i deres virksomhet. Presteskapet ble skremt, og forfølgelsen brøt løs over tilhengerne av evangeliet. De var derfor nødt til å holde gudstjeneste i skogene og mellom fjellene. Der ble de jaget av soldater, og mange ble drept. Senere ble det bestemt at alle som vek av fra romerkirken, skulle dø på bålet. MHK 71.3

Selv om de kristne måtte gi sitt liv, så de frem til at deres sak skulle seire. En av dem som forkynte at “man bare kan bli frelst ved å tro på den korsfestede”, uttalte da han skulle dø: “Sannhetens fiender raser nå mot oss, og de har overtaket, men det skal ikke alltid være slik. Av det jevne folk skal det stå frem en person uten sverd og myndighet, men ham skal de ikke få makt over.”² Det var enda lenge til Luthers tid, men allerede nå stod det frem en som skulle tale Roma midt imot. MHK 71.4