Mot historiens klimaks

Kristi gjenkomst

Snart kommer en liten sky til syne i øst, omtrent halvdelen så stor som en menneskehånd. Det er skyen som omgir Frelseren, og som på avstand ser ut til å være dekket av mørke. Guds folk vet at dette er Menneskesønnens tegn. I høytidelig taushet stirrer de på den etter hvert som den nærmer seg jorden og blir lysere og mer strålende inntil den ligner en stor, hvit sky som gløder som fortærende ild. Over den er paktens regnbue. Jesus står frem som en mektig seierherre. MHK 491.6

Nå kommer han ikke som en “smertenes mann” for å drikke lidelsens og skammens kalk, men som himmelens og jordens seierherre for å dømme levende og døde. Han heter “‘Trofast og Sannferdig’, for han dømmer og kjemper rettferdig”. “Himmelens hærskarer følger ham.” Himmelrommet ser ut til å være fylt av skinnende skikkelser - “titusener på titusener, tusener på tusener”. Ingen menneskelig penn kan skildre denne scenen. Ikke noe menneske kan forestille seg denne stråleglansen. “Hans herlighet dekker himmelen, jorden er full av hans pris. Glansen fra ham er som lyset, stråler går ut fra hans hånd.”¹¹ MHK 492.1

Når den levende skyen kommer nærmere, kan alle se livets fyrste. Ingen tornekrone skjemmer nå det hellige hodet, men en stråleglans omgir pannen. Ansiktet lyser klarere enn middagssolen. “På kappen hans, ved hoften, står det skrevet et navn: Kongenes Konge og Herrenes Herre.”¹² MHK 492.2

I nærheten av ham blir hvert ansikt “fordreid og blekt”, og de som avviser Guds nåde, opplever fortvilelsens gru. Da blir det mange “redde hjerter og vaklende knær”.¹³ Skjelvende roper de rettferdige: “Hvem kan bestå?” Englene slutter å synge, og det hersker en høytidsfull stillhet. Så lyder Jesu stemme: “Min nåde er nok for deg.” Ansiktene til de rettferdige lyser opp i glede mens englene stemmer i på ny idet de nærmer seg jorden. MHK 492.3

Kongenes konge kommer ned på skyen som er omgitt av lysende flammer. Himmelen ruller seg sammen som en bokrull, jorden skjelver for ham, og hvert fjell og hver øy blir flyttet. “Vår Gud kommer, han tier ikke. Foran ham går en fortærende ild, omkring ham stormer det sterkt. Han kaller på himmelen der oppe og på jorden; for han vil dømme sitt folk.”¹⁴ MHK 492.4

“Kongene på jorden, stormenn og hærførere, de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, alle gjemte seg i huler og mellom berghamrer. Og de sa til fjellene og berghamrene: ‘Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For den store dag er kommet, vredens dag, og hvem kan da bli stående?’”¹⁵ MHK 492.5

Nå er det slutt på fleip og hånflir, og løgnaktige lepper er tause. Krigslarm og våpengny høres ikke lenger, og “hver kappe som er tilsølt med blod”, er fjernet.¹⁶ Det høres bare bønn, gråt og klage. Fra lepper som nylig spottet, lyder ropet: “Den store dag er kommet, vredens dag, og hvem kan da bli stående?” De gudløse ber om å bli begravd under fjellene og berghamrene for å slippe å se ham som de har foraktet og forkastet. MHK 492.6

De døde kjenner den røsten som trenger igjennom til ørene deres. Ofte har den med vemod formant dem til å vende om. Gjentatte ganger har Kristus talt til dem gjennom en venn eller en bror. For dem som har forkastet hans nåde, kunne ingen være så full av fordømmelse og anklage som denne stemmen som så lenge har bønnfalt: “Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø, israelitter?” Hadde den bare vært en fremmed røst! Herren sier: “Dere ville ikke høre når jeg ropte, og ingen enste at jeg rakte ut hånden; dere brydde dere ikke om mine råd og ville ikke vite av mine refsende ord.”¹⁷ Denne stemmen vekker til live minner som de gjerne ville glemme, advarsler som de foraktet, innbydelser som de avviste, og tilbud som de forsmådde. MHK 492.7

Der er de som spottet Kristus da han ble fornedret. Med fryktelig klarhet husker de da øverstepresten utfordret ham, at han kom med denne høytidelige erklæring: “Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.” Nå ser de ham i hans herlighet, og snart skal de også se ham “ved Kraftens høyre hånd”.¹⁸ MHK 493.1

De som harselerte da han sa at han var Guds Sønn, står nå tause. Der er den hovmodige Herodes som drev gjøn med hans kongetittel og bød de skamløse soldatene å krone ham. Der er de mennene som med vanhellige hender kledde ham i purpur kappen, satte tornekransen på hodet hans, gav ham et rør som skulle forestille et septer, og på en blasfemisk måte bøyde seg for ham. De som slo livets fyrste og spyttet på ham, snur seg nå bort fra hans gjennomtrengende blikk og prøver å komme unna den overveldende glansen som omgir ham. De som slo naglene gjennom hendene og føttene hans, og soldaten som stakk spydet i siden hans, ser med skrekk og samvittighetsnag på disse sårmerkene. MHK 493.2

Med pinefull nøyaktighet husker prestene og rådsherrene det som skjedde på Golgata. Med skrekk og gru tenker de på hvordan de med djevelsk fryd ristet på hodet og ropte: “Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham. Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær.”¹⁹ MHK 493.3

Klart i minnet står også lignelsen om vingårdsforpakterne som nektet å gi husbonden avlingen hans, og som mishandlet tjenerne og drepte sønnen. De husker også dommen de uttalte over seg selv: “Disse onde menn skal han gi en ond død.” Prestene og rådsherrene oppfatter disse troløse menneskenes synd og straff som et uttrykk for deres eget liv og den rettferdige straffedom som vil ramme dem. Og nå lyder et rop i dødsangst. Men sterkere enn brølet i Jerusalems gater: “Korsfest! Korsfest ham!” høres nå det fortvilte klageropet: “Sannelig, han var Guds Sønn!” De prøver å flykte for å slippe å være i nærheten av kongenes konge. Forgjeves prøver de å gjemme seg i dype jordsprekker som de voldsomme naturomveltningene har dannet. MHK 493.4