Mot historiens klimaks

Korstog mot valdenserne

I mange tilfeller så de ham aldri igjen. Han hadde reist til andre land, eller han henslepte livet i et eller annet ukjent fengsel. Eller kanskje knoklene hans lå og ble bleket av sollyset der han hadde vitnet om sannheten. Men ordene han hadde talt, kunne ikke bli utslettet. De utførte sin gjerning i menneskers sinn, men resultatet vil først bli kjent på den store dag. MHK 54.1

Valdensermisjonærene trengte inn i Satans rike, og mørkets makter ble mer vaktsomme. Ondskapens fyrste la merke til hvert forsøk på å fremme sannhetens sak, og han satte frykt i sine medhjelpere. Pavens representanter så en fare i den virksomhet disse omreisende predikantene drev. Hvis sannhetens lys fikk lov å skinne uhindret, ville det fordrive villfarelsens mørke skyer som ruget over menneskene. Det ville lede deres sinn og tanker til Gud alene og gjøre endelig slutt på Roms overhøyhet. MHK 54.2

At det virkelig var noen som holdt urmenighetens tro i hevd, var et stadig vitnesbyrd om romer kirkens frafall, og vakte derfor bitter motstand og forfølgelse. Når disse menneskene nektet å forkaste Den hellige skrift, var det en forbrytelse som romerkirken ikke ville tolerere, og det ble bestemt at de skulle utryddes. Nå begynte de frykteligste korstog mot Guds folk som holdt til i fjellene. Agenter for inkvisisjonen ble sendt for å oppspore dem, og det skjedde ofte at den uskyldige Abel falt som offer for Kains morderhånd. MHK 54.3

Ikke sjelden ble de fruktbare markene deres ødelagt, og hjemmene og gudshusene jevnet med jorden. Der fredelige og arbeidsomme mennesker engang hadde hatt sitt hjem og sine frodige åkrer, var det nå bare en villmark. På samme vis som rovdyrenes villskap øker når de smaker blod, ble pavemaktens representanter enda mer rasende når de så hvordan ofrene led. Mange av disse sannhetsvitner ble forfulgt over fjellene og jaget ned i dalene der de fant ly i de veldige skogene og mellom fjellknauser. MHK 55.1

Ingen hadde noe å utsette på disse menneskenes moralske atferd. Endog deres fiender måtte medgi at de var fredelige, stillferdige og fromme. Den store forbrytelsen var at de ikke ville tilbe Gud slik paven ønsket det. Derfor ble de utsatt for enhver form for ydmykelse, hån og tortur som mennesker eller djevler kunne pønske ut. MHK 55.2

Da romerkirken hadde bestemt seg for å utrydde denne forhatte sekten, sendte paven ut en bannbulle som stemplet dem som kjettere og dømte dem til døden. De ble ikke anklaget for løsgjengeri, bedrag eller for å lage bråk. Men det ble hevdet at deres fromme og forsiktige opptreden kunne villede “fårene i den sanne hjord”. Derfor gav paven ordre om at “denne onde og avskyelige sekten av skamløse individer” skulle “knuses som giftslanger dersom de nektet å avsverge sin tro”.⁷ MHK 55.3

Visste denne hovmodige herskeren at han engang skal høre disse ordene igjen? Var han klar over at de ble skrevet i himmelens bøker og at han vil bli konfrontert med dem på dommens dag? “Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.”⁸ MHK 55.4

Denne bannbullen oppfordret alle kirkemedlemmer til å være med i kampen mot kjetterne. For å stimulere dem til å ta del i den grusomme aksjonen ble de “fritatt for alle kirkelige bøter og straffer, både de alminnelige og de mer spesielle. Den løste alle som sluttet seg til korstoget, fra enhver ed de måtte ha avlagt. Den gav deltagerne rett til å beholde alt de måtte ha tilegnet seg på ulovlig vis, og lovte fullstendig syndsforlatelse til enhver som utryddet en kjetter. Den annullerte alle kontrakter som valdenserne hadde fordel av, påla tjenerne deres å forlate dem, forbød å hjelpe dem på noen som helst måte, og gav alle og enhver lov til å ta fra dem det de eide”⁹ Dette dokumentet viser klart hvem som stod bak. Det var ikke Kristus som talte gjennom dette, men Satan. MHK 55.5

Kirkens ledere ville ikke rette seg etter den høye standard i Guds lov. l stedet laget de en modell som passet dem selv, og bestemte at alle skulle rette seg etter den, fordi Rom ville det slik. De frykteligste tragedier fant sted. Korrupte, blasfemiske prester og paver utførte det som Satan påla dem. De var blottet for barmhjertighet. De samme krefter som korsfestet Kristus og drepte apostlene, og som drev den blodtørstige Nero til krig mot de trofaste på hans tid, var nå i virksomhet for å utrydde Guds folk. MHK 56.1

Forfølgelsene som i århundrer hjemsøkte disse gudfryktige menneskene, bar de med slik utholdenhet og tålmod at Kristus ble æret ved det. Til tross for utryddelseskrigen mot dem, og de umenneskelige massakrer de ble utsatt for, fortsatte de å sende misjonærer ut med evangeliet. De ble jaget til døde. Men deres blod gav vekst til frøet de hadde sådd, og det ble en rik høst. MHK 56.2

Slik vitnet valdenserne om Gud flere hundre år før Luther ble født. Spredt omkring i mange land sådde de spiren til den reformasjonen som begynte med Wiclif, som vokste seg dypere og sterkere på Luthers tid, og som skal føres videre til tidens slutt av dem som er villige til å lide “på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus”.¹⁰ MHK 56.3