Mot historiens klimaks

Spiritismen appellerer til sansene

Mørkets fyrste som så lenge har brukt sin overlegne intelligens i bedragersk hensikt, er smart nok til å avpasse fristelsene for alle slags mennesker og situasjoner. Overfor dannede og kultiverte personer legger han vekt på de mer artistiske og intellektuelle sider ved spiritismen. Slik klarer han å bedra mange. Apostelen Jakob har dette å si om den visdommen spiritismen representerer: “En slik visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, rent menneskelig, ja, djevelsk.”² Men den store bedrageren skjuler dette når det tjener hans hensikt best. MHK 424.1

Han som under fristelsen i ødemarken kunne stille seg frem for Kristus i serafers stråleglans, kommer til menneskene i den mest tiltalende skikkelse - som en lysengel. Ved hjelp av åndrike talemåter appellerer han til fornuften. Ved å benytte fascinerende kulisser stimulerer han fantasien, og han trollbinder følelsene ved sin gripende omtale av kjærlighet og barmhjertighet. Han egger til luftig fantasiflukt og får folk til å bli så stolte over sin egen visdom at de forakter den evige Gud. Denne mektige skapningen som kunne ta verdens frelser med opp på et høyt fjell og vise ham alle verdens riker og deres herlighet, vil by frem fristelsene slik at det besnærer alle som ikke er beskyttet av Guds makt. MHK 424.2

Satan bruker de samme metoder overfor mennesker i dag som han brukte overfor Eva i Edens hage. Han bruker smiger, stimulerer trangen hos dem til å oppnå forbudt kunnskap og tenner lysten til selviske ambisjoner. Han hadde selv gitt næring til slike tilbøyeligheter, og det førte til hans fall. Nå tar han sikte på å ødelegge hele menneskeheten med de samme metodene. “Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt,” sier han. MHK 424.3

Spiritismen lærer “at mennesket er i stadig utvikling, at det fra fødselen av er skjebnebestemt til en evigvarende utvikling mot det guddommelige”. Og videre: “Enhver må dømme seg selv, ikke andre.” “Dommen vil bli rettferdig fordi det er selvet som dømmer. ... Tronen er i ditt eget indre.” En spiritistrepresentant uttalte da den “spiritualistiske bevissthet” våknet i ham: “Mine medmennesker var alle syndfrie halvguder.” En annen forkynte: “Enhver rettvis og fullkommen skapning er Kristus.” MHK 424.4

Satan har fornektet den evige Guds fullkommenhet og rettvishet, han som alene har krav på tilbedelse, og tilsidesatt hans lov som er den fullkomne norm for menneskets liv. I stedet har han fremhevet menneskets syndige, fordervede natur som det eneste mål for tilbedelse, den eneste regel i dommen og det eneste karaktermønster. Dette er en utvikling som fører nedover, ikke oppover. MHK 424.5

Det er en lov som gjelder både vårt mentale og åndelige liv, at vi blir forandret av det vårt sinn dveler ved. Sinnet blir gradvis preget av de ting det er opptatt av. Det vil ligne det som er gjenstand for vår interesse og beundring. Vi kan aldri nå høyere enn vårt mål for renhet, godhet eller sannhet. Dersom selvet er vårt høyeste ideal, vil vi aldri nå høyere. Vi vil snarere synke dypere og dypere. Bare Guds nåde kan løfte et menneske opp. Blir vi overlatt til oss selv, bærer det uvilkårlig nedover. MHK 425.1

Overfor de nytelsessyke og dem som hengir seg til sanselighet og fornøyelseslyst, opptrer spiritismen mindre raffinert enn overfor de mer kultiverte og intellektuelle. I dens primitive form finner de det som passer til deres interesser og tilbøyeligheter. MHK 425.2

Satan studerer hvert svakhetstegn i menneskenaturen. Han legger merke til de synder som den enkelte er tilbøyelig til å begå, og sørger for at det ikke skorter på anledninger til å tilfredsstille de onde tilbøyelighetene. Han frister mennesker til å overdrive det som i seg selv er tillatt. Ved å få dem til å vise mangel på måtehold, svekker han dem både fysisk, åndelig og moralsk. MHK 425.3

Satan har ødelagt og ødelegger fremdeles mange mennesker ved å få dem til å gi etter for lidenskapene, og brutaliserer dermed hele menneskets natur. På toppen av det hele kunngjør han gjennom åndene at “sann viten plasserer mennesket over loven”, at “alt som er, er riktig”, at “Gud ikke fordømmer noen”, og at “alle synder man begår, er uskyldige”. MHK 425.4

Slik blir folk forledet til å tro at begjær er den høyeste lov, at frihet er det samme som tøylesløshet og at mennesket bare er ansvarlig overfor seg selv. Er det da til å undres over at last og korrupsjon utfolder seg overalt. Folk er mer enn villige til å godta læresetninger som gir dem frihet til å gjøre det de har lyst til. Selvbeherskelsens tøyler slappes, og sinnets og sjelens krefter blir kontrollert av dyriske tilbøyeligheter. Satan fryder seg over å kunne fange tusener av kristendomsbekjennere i sitt garn. MHK 425.5