Mot historiens klimaks

Lydighet fremfor alt

I sitt ord har Gud åpenbart seg selv. For alle som tar imot sannheten som finnes der, er det et skjold mot Satans bedrag. Fordi folk har tilsidesatt Bibelens sannhet, er døren blitt åpnet for de onder som nå er så utbredt i religiøse kretser. Folk har i stor utstrekning glemt innholdet og betydningen av Guds lov. En feilaktig oppfatning av lovens innhold og krav og dens evigvarende gyldighet har ført til uriktige meninger om omvendelse og helliggjørelse. Resultatet er at kravene til gudsfrykt i menigheten er senket. Her er forklaringen på at vekkelsene i vår tid mangler Guds Ånd og kraft. MHK 358.1

I de forskjellige kirkesamfunn finnes det gudfryktige personer som innrømmer og beklager dette forhold. I omtalen av de farer som truer kristenheten i vår tid, sier professor i teologi Edward A. Park: “Det er farlig når man fra prekestolen forsømmer å forkynne Guds lov. I tidligere tider var prekestolen et ekko av samvittighetens stemme. ... Våre mest fremtredende forkynnere talte med myndighet fordi de fulgte Mesterens eksempel og fremhevet loven, dens påbud og advarsler. De pekte på de to store grunnsetningene - at loven åpenbarer Guds fullkommenhet, og at de som ikke bryr seg om loven, heller ikke bryr seg om evangeliet. For både loven og evangeliet er et speil som gjengir Guds karakter. Denne forsømmelsen fører til at folk undervurderer syndens ondskap, omfang og gru. Overtredelsen er like syndig som budet er rettferdig. ... MHK 358.2

I sammenheng med de farer som alt er nevnt, er også muligheten for å undervurdere Guds rettferdighet. I dagens forkynnelse er det en tendens til å skille Guds rettferdighet fra hans kjærlighet, og redusere kjærligheten til å bli bare en følelsessak i stedet for å opphøye den til et prinsipp. Det nye teologiske prisme spalter det som Gud har føyd sammen. Er Guds lov god eller ond? Den er god. Altså er rettferdigheten god, for den gjør det mulig å håndheve loven. Når mennesker kommer i vane med å undervurdere Guds lov og rettferdighet og omfanget og skadevirkningen av ulydighet, er det lett også å undervurdere nåden som har skaffet soning for synd.” Slik mister folk sansen for evangeliets verdi og betydning, og snart er de parat til endog å forkaste selve Bibelen. MHK 358.3

Mange forkynnere påstår at Kristus ved sin død avskaffet loven, og at man derfor er fri for dens krav. Noen fremstiller den som et trelldomsåk og en kontrast til den frihet evangeliet gir. Men slik oppfattet ikke profetene og apostlene Guds hellige lov. David sa: “La meg ferdes i åpent land, for jeg spør etter dine påbud!” Apostelen Jakob henviser til tibudsloven som “den kongelige lov” og “frihetens fullkomne lov”. Og et halvt århundre etter korsfestelsen uttalte Johannes en velsignelse over dem “som holder hans bud” (ifølge gammel oversettelse), så de får rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen.⁴ MHK 358.4

Det finnes ikke noe grunnlag for påstanden om at Kristus ved sin død opphevet Guds lov. Hvis det hadde vært mulig å forandre eller oppheve loven, ville Kristus ikke ha behøvd å dø for å frelse menneskene fra syndens straff. MHK 359.1

Kristi død opphevet ikke loven, men viser tvert om at den er uforanderlig. Guds Sønn kom for å “gjøre loven stor og herlig”. Han sa: “Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene! ... Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.” Om seg selv uttalte han: “Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.”⁵ MHK 359.2

Ifølge sin natur er Guds lov uforanderlig. Den åpenbarer lovgiverens vilje og karakter. Gud er kjærlighet, og hans lover kjærlighet. De to store prinsipper i loven er kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Kjærligheten er “oppfyllelsen av loven”. MHK 359.3

Guds natur er rettferdighet og sannhet. Slik er også hans lov. Salmisten sier: “Din lov er sannhet.” “Alle dine bud er rettferdige.” Og apostelen Paulus slår fast: “Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt.”⁶ En slik lov som er uttrykk for Guds sinn og vilje, må bestå like lenge som lovgiveren. MHK 359.4