Mot historiens klimaks

Babylon’s fall

Det sies at Babylon er “mor til skjøgene”. Døtrene må da være slike menigheter som holder fast på hennes lære og tradisjoner. De følger hennes eksempel og ofrer sannhet og Guds anerkjennelse for å inngå et utilbørlig forhold til verden. MHK 297.1

Budskapet i Åp 14, som kunngjør Babylons fall, må gjelde menigheter som en gang var rene, men senere er blitt korrupte. Dette budskapet følger advarselen om dommen, og må derfor lyde i den siste tid. Det kan altså ikke angå romerkirken alene, siden den har vært i en fallen tilstand i mange århundrer. Dessuten inneholder Åp 18 et kall til Guds folk om å gå ut fra Babylon. Følgelig må mange av Guds folk ennå være i Babylon. MHK 297.2

Hvor finner vi i dag de fleste Kristi etterfølgere? Utvilsomt i de forskjellige protestantiske trossamfunn. Da disse menighetene oppstod, tok de standpunkt for Gud og sannheten, og han velsignet dem. Til og med den vantro verden var nødt til å erkjenne de gagnlige resultater av å følge evangeliets grunnprinsipper. Eller som profeten sa til Israel: “Blant folkene gikk det ord om din skjønnhet; for den ble fullendt ved all den stas jeg hadde på deg, lyder ordet fra Herren Gud.” Men de falt på grunn av den samme tilbøyelighet som ble til forbannelse og ruin for Israel: ønsket om å etterligne verden og vinne dens vennskap. “Men du kjente deg trygg på din skjønnhet og drev hor, fordi du hadde slikt ry.”⁹ MHK 297.3

Mange protestantiske trossamfunn følger romerkirkens eksempel når det gjelder vanhellig forbindelse med “jordens konge”. Statskirken har knyttet seg til de verdslige myndigheter, og andre samfunn søker verdens gunst. Uttrykket “Babylon” - forvirring - kan med rette anvendes om disse samfunn, for alle påstår at de baserer sin troslære på Bibelen, og likevel utgjør de nesten utallige sekter med motstridende teorier og trosbekjennelser. MHK 297.4

De trossamfunn som skilte lag med romerkirken, har ikke bare et syndig forhold til verden, men ligner romerkirken også på andre måter. Fra katolsk hold blir det hevdet at “hvis den katolske kirkes helgendyrkelse, er avguderi, så er dens datter, den anglikanske kirken, skyldig i samme synd, fordi den har ti kirker som er vigslet til Maria for hver kirke som er vigslet til Kristus”.¹⁰ MHK 297.5

I en avhandling om “tusenårsriket” skrev den kalvinistiske teologen dr. Samuel Hopkins: “Det er ikke noen grunn til å tro at Antikristens ånd og verk gjelder utelukkende Den romersk-katolske kirke. De protestantiske samfunn har mye av Antikrist i seg, og er langt fra å være fullstendig befridd for... fordervelse og ugudelighet.”¹¹ MHK 298.1

Og om den presbyterianske kirkes atskillelse fra Rom: “For tre hundre år siden marsjerte vår kirke ut av Roms porter med en åpen bibel i fanen og med dette valgspråk i våpenskjoldet: Ransak Skriften!” Så spør forfatteren: “Kom den ren ut av Babylon?”¹² MHK 298.2

Spurgeon karakteriserer situasjonen slik: “Den anglikanske kirke later til å være fullstendig gjennomsyret av formvesen, mens de frikirkelige synes å være nesten like mye påvirket av gudløs filosofi. Folk som vi ikke hadde ventet det av, vender seg bort fra troens grunnvoll. Det er som om hele England er gjennomsyret av en vantro som endog våger å gå på prekestolen og kalle seg kristen.” MHK 298.3