Mot historiens klimaks

“Babylon den store” i Johannes’ åpenbaring

I Åp 14 følger en annen engel etter den første, og han kunngjør: “Falt, falt er Babylon den store, hun som med sitt horeliv har skjenket vin til alle folkeslag, en vredens vin.” Ordet “Babylon” kommer fra “Babel” og betyr forvirring. I Skriften blir dette ordet brukt til å betegne forskjellige former for falsk eller fordervet religion. I Åp 17 blir Babylon fremstilt som en kvinne, et bibelsk symbol på en menighet. En trofast kvinne fremstiller en ren menighet, en troløs kvinne en frafallen menighet. MHK 295.7

I Bibelen er den hellige og varige forbindelsen mellom Kristus og hans menighet fremstilt som et ekteskap. Herren har knyttet sitt folk til seg ved en høytidelig pakt der han lover å være deres Gud, og de forplikter seg til å tilhøre bare ham. Han sier: “Jeg vil trolove meg med deg for alltid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferd og rett, i miskunn og barmhjertighet.” I Det nye testamente bruker Paulus det samme bilde når han sier: “Jeg har forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru.”⁵ MHK 296.1

Menighetens utroskap mot Kristus da den ikke lenger viste ham tillit og hengivenhet, men ble opptatt med verdslige interesser, sammenlignes med ekteskapsbrudd. Dette symbolet er brukt om israelittenes synd da de vendte seg bort fra Herren. Guds store kjærlighet som de foraktet, er skildret på denne gripende måten: MHK 296.2

“Jeg sverget deg troskap og sluttet pakt med deg, og du ble min.” “Du ble strålende vakker og skikket til å være dronning. Blant folkene gikk det ord om din skjønnhet; for den ble fullendt ved all den stas jeg hadde på deg, lyder ordet fra Herren Gud. Men du kjente deg trygg på din skjønnhet og drev hor, fordi du hadde slikt ry.” “Som en kvinne er troløs mot sin venn, var du troløs mot meg, du Israels ætt, lyder ordet fra Herren.” “Du horkvinne, istedenfor å holde deg til mannen din tar du fremmede menn.”⁶ MHK 296.3

I Det nye testamente er lignende talemåter brukt om de kristne som søker vennskap med verden fremfor å søke gunst hos Gud. Apostelen Jakob sier: “Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.”⁷ MHK 296.4

Kvinnen (Babylon) i Åp 17 “var kledd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler. I hånden holdt hun et gullbeger fylt av hedensk styggedom og all slags urenhet fra hennes utukt. På hennes panne stod skrevet et navn med skjult mening: ‘Babylon den store, mor til skjøgene og all styggedom på jorden’”. Videre sier profeten: “Jeg så at kvinnen var beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner.” Babylon fremstilles videre som “den store byen som har kongemakt over jordens konger”.⁸ MHK 296.5

Den makten som i så mange århundrer hadde despotisk herredømme over kongene i den kristne del av verden, var romerkirken. Purpur og skarlagen, gull, edelstener og perler gir levende uttrykk for den fyrstelige pomp og prakt som pavestolen omgav seg med. Ikke noen annen makt kunne med så stor rett sies å være “beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner” som den kirken som på en så grusom måte forfulgte Kristi etterfølgere. Babylon ble også beskyldt for å ha utilbørlig forbindelse med “jordens konger”. Da den jødiske menighet forlot Herren og slo seg sammen med hedningene, ble den troløs. Samme dom rammer romerkirken fordi den ble korrupt da den søkte støtte hos verdslige makter. MHK 296.6