Mot historiens klimaks

Last og luksus

Hoffet var preget av luksus og last. Folket og herskerne stolte ikke på hverandre. Alt som myndighetene foretok seg, ble sett på med mistro som utslag av selvisk beregning. I mer enn et halvt hundre år før revolusjonen satt Ludvig 16. på tronen. Til og med i de onde dagene utmerket han seg som en dorsk, forlystelsessyk og sanselig hersker. Aristokratiet var fordervet og tyrannisk, de underpriviligerte var fattige og uvitende, staten var i økonomiske vanskeligheter og folk var forbitret. MHK 220.5

Man behøvde derfor ikke være profet for å forutse en fryktelig reaksjon. Som svar på rådgivernes advarsler pleide kongen svare: “Prøv å holde det gående så lenge jeg lever. Etter min død får det gå som det vil.” Man forsøkte å få i stand en reform, men forgjeves. Kongen var nok klar over manglene, men han hadde hverken mot eller styrke til å bøte på dem. Katastrofen som Frankrike gikk i møte, kom tydelig til uttrykk i det likeglade, egoistiske svaret han gav: “Etter meg kommer syndfloden!” MHK 221.1

Ved å spille på kongens og over klassens mistenksomhet hadde romerkirken fått dem til å holde folket nede. Dette ville svekke staten slik at kirken fikk makt både over den og folket. Kirkens menn var fremsynte nok til å innse at for å få menneskene fullstendig i sin makt, måtte den lenkebinde deres åndsliv. Den sikreste måten å holde dem nede på, var å gjøre dem ute av stand til å bruke friheten. Tusen ganger verre enn de fysiske lidelser som kirkens politikk førte til, var den moralske nedverdigelsen. Uten kjennskap til Bibelen, og prisgitt hykleriets og selviskhetens læremestre, sank folk ned i uvitenhet, overtro og last, helt ute av stand til å være herre i eget hus. MHK 221.2

Men det utviklet seg helt annerledes enn romerkirken hadde regnet med. I stedet for å holde massene i blind underkastelse under kirkens dogmer, førte det til opprør og gudsfornekteri. Folk foraktet pavemakten og oppfattet den som prestepolitikk, og mente at prestene var med på å holde dem nede. De kjente ingen annen Gud enn romerkirkens, og dens lære var deres eneste religion. De mente at kirkens griskhet og grusomhet stammet fra Bibelen, og derfor ville de ikke ha noe med den å gjøre. MHK 221.3

Romerkirken hadde gitt en falsk fremstilling av Guds karakter og hans krav, og nå forkastet menneskene både Bibelen og dens opphavsmann. Kirken hadde krevd blind tro på sine dogmer under påskudd av at de var i samsvar med Bibelen. Voltaire og hans meningsfeller reagerte med å sette Guds ord fullstendig til side og spredte vantroens gift overalt. Romerkirken hadde trådt folket ned under sin jernhæl, og nå slet de nedverdigede, brutaliserte massene seg løs fra tyranniet og frigjorde seg fra dets grep. I raseri over falskhetens glitter som de så lenge hadde vist ærbødighet for, forkastet de både sannhet og løgn under ett. Og lastens slaver, som forvekslet frihet med tøylesløshet, jublet over sin innbilte frihet. MHK 221.4

Da revolusjonen brøt ut, sørget kongen for at folket fikk større representasjon enn adelen og geistligheten til sammen. Dermed hadde de makten, men de var ikke beredt til å bruke den med klokskap og selvdisiplin. Ivrige som de var etter å gjøre slutt på all urett de hadde lidd under, bestemte de seg for å omdanne hele samfunnssystemet. Et rasende folk som var fylt av bitre minner om urett, bestemte seg for å gjøre ende på elendigheten som nå var blitt utålelig. De ville hevne seg på dem som de mente var skyld i deres lidelser. De som var blitt tyrannisert, tok i bruk de metoder som tyrannene hadde brukt. Nå undertrykket de sine tidligere undertrykkere. MHK 221.5

Det ulykkelige Frankrike fikk en blodig høst av det som var sådd. Nasjonen måtte betale dyrt for at den hadde gitt seg inn under romerkirkens herskermakt. På det stedet som Frankrike under romerkirkens innflytelse hadde tent det første martyrbål da reformasjonen begynte, reiste revolusjonen den første giljotinen. Der hvor de første protestantiske martyrene ble brent på 1500-tallet, ble de første ofrene halshogd på 1700-tallet. Da Frankrike avviste evangeliet, som ville ha vært helsebot for nasjonen, ble døren åpnet for gudsfornekteri og ruin. Da Guds lov ble satt til side, var menneskelige lover ikke i stand til å holde lidenskapenes mektige flodbølge i sjakk, og landet ble herjet av opprør og anarki. Kampen mot Bibelen innvarslet det som i verdenshistorien blir kalt “terrorregimet”. Fred og lykke forsvant fra hjem og sinn. Ingen var trygge. Den som triumferte den ene dagen, ble mistenkt og dømt den neste. Vold og begjær hersket uinnskrenket. MHK 222.1

Konge, geistlighet og adel måtte finne seg i grusomhetene fra et opprørt og forbitret folk. Da kongen ble henrettet, økte dette bare hevntørsten, og de som hadde dømt ham til døden, skulle snart følge ham til skafottet. Det ble bestemt at alle som kunne mistenkes for å være imot revolusjonen, skulle henrettes. Fengslene var overfylt. En gang satt det mer enn to hundre tusen fanger der. Byene var fulle av redselsscener. En fraksjon av revolusjonære kjempet mot en annen, og Frankrike ble en eneste uhyre slagmark for stridende folkemasser som var besatt av utemmet villskap. MHK 222.2

I Paris ble den ene oppstand avløst av den andre. Innbyggerne var splittet i et virvar av fraksjoner som tilsynelatende bare var opptatt av å utrydde hverandre. Og for å gjøre vondt verre ble landet involvert i langvarig og ødeleggende krig med stormaktene i Europa. Landet var nesten bankerott, soldatene krevde å få utbetalt det de hadde til gode, folk i Paris sultet, og røverbander plyndret landdistriktene. Sivilisasjonen gikk nesten under i lovløshet og last. MHK 222.3

Bare så altfor effektivt hadde folk tatt etter det som romerkirken hadde lært dem om vold og tortur. Gjengjeldelsens dag var endelig kommet. Denne gangen var det ikke Jesu etterfølgere som ble fengslet og slept til bålet. De var for lengst omkommet eller landsforvist. Det skånselsløse paveveldet fikk merke at den dødbringende makt nå tilhørte dem som de selv hadde lært opp i voldsbruk. MHK 222.4

Det eksempel på forfølgelse som den franske geistligheten så lenge hadde vist, falt nå med stor styrke tilbake på dem selv. Skafottene ble farget røde av prestenes blod. Galeiene og fengslene der hugenottene tidligere hadde holdt til, var nå fylt av forfølgerne. De katolske geistlige som nå satt lenket til toften mens de slet med årene, opplevde all den lidelse som kirken hadde vært så ivrig etter å påføre de fromme kjetterne. MHK 222.5

“Så kom de dagene da de mest barbariske av alle lover ble håndhevet av de mest umenneskelige av alle domstoler - da ingen kunne hilse på sine naboer eller be sine bønner... uten fare for å begå en forbrytelse som medførte dødsstraff. Spioner lurte i hver krok. Giljotinen arbeidet hardt og lenge hver formiddag. Fengslene var like fullpakket som lasterommet i et slaveskip. Rennesteinene skummet av blod som rant ut i Seinen. ... MHK 223.1

Mens vognlass med ofre daglig ble kjørt gjennom gatene i Paris bort til retterstedene, satte prokonsulene, som velferdskomitéen hadde sendt ut i provinsene, i gang orgier av en slik grusomhet som var ukjent endog i hovedstaden. Falløksen i mordmaskinen steg og falt i et altfor langsomt tempo. Fanger i lange rekker ble meiet ned med kardesker (kanonprosjektiler fylt med blykuler). Overfylte prammer ble boret i senk. Lyon ble forvandlet til en ørken. I Arras ble fangene endog nektet den grusomme barmhjertighet å få dø hurtig. Langs Loire-elven, fra Saumur like til Atlanterhavet, fråtset glenter og kråker i nakne lik som lå om hverandre. Det ble ikke tatt hensyn til kjønn eller alder. Hundrevis av gutter og jenter i syttenårsalderen ble myrdet av dette avskyelige regime. Småbarn ble revet bort fra morens bryst og kastet med spydspissen fra mann til mann langs rekken av jakobinere.” I løpet av en kort periode på ti år omkom mennesker i tusentall. MHK 223.2