Mot historiens klimaks

Styrke gjennom tro og bønn

Guds lojale tjenere arbeidet ikke alene. Mens makter og myndigheter og “ondskapens åndehær i himmelrommet” allierte seg mot dem, sviktet Herren ikke sitt folk. Hadde øynene deres vært åpnet, ville de ha sett like så klare beviser på Guds nærhet og hjelp som profeten i sin tid gjorde. Da Elisjas tjener gjorde sin herre oppmerksom på fiendehæren som omringet dem og avskar enhver mulighet for flukt, bad profeten: “Lukk opp guttens øyne, så han ser.”²¹ Og han så at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner. Det var himmelens hær som stod klar til å beskytte Guds tjener. På samme måte holdt englene vakt over dem som arbeidet for å fremme reformasjonen. MHK 164.1

Luther gikk sterkt inn for at man aldri skulle fremme reformasjonen ved hjelp av øvrigheten eller forsvare den med våpenmakt. Han gledet seg over at fyrstene i keiserriket bekjente seg til evangeliet. Men da de ville gå sammen i en forsvarsallianse, sa han: “Gud alene skal forsvare evangeliet. ... Jo mindre mennesker blander seg opp i det, desto tydeligere vil Guds inngrep bli. Han mente at alle politiske forholdsregler som ble foreslått, skyldtes uverdig frykt og syndig mistillit.”²² MHK 164.2

Da mektige fiender slo seg sammen for å knuse reformasjonen, og tusener av sverd var rettet mot den, skrev Luther: “Satan er rasende, ugudelige paver konspirerer, og krigstrusselen henger over oss. Forman folk til å kjempe tappert i tro og bønn, så Guds Ånd kan overvinne våre fiender og tvinge dem til fred. Vårt største behov og vår viktigste oppgave er å be. Folk må få vite at sverdet er rettet mot dem, og også Satans vrede. Derfor bør de be.”²³ MHK 165.1

Da Luther senere henviste til den alliansen som de reformasjonsvennlige fyrstene hadde tenkt å opprette, sa han at det eneste våpen som skulle benyttes i denne kampen, var “Åndens sverd”. Til kurfyrsten av Sachsen skrev han: “Vi kan ikke med god samvittighet anerkjenne den alliansen som er foreslått. Heller ville vi dø ti ganger enn å se at evangeliet skulle bli årsak til blodsutgytelse. Vi er som slaktefår. Kristi kors må vi bære. Deres Høyhet behøver ikke å frykte. Med våre bønner skal vi utrette mer enn alle våre fiender med sitt skryt. La bare ikke hendene bli flekket med blodet av Deres brødre. Hvis keiseren forlanger at vi skal stilles for domstolen, er vi parat. Deres Høyhet kan ikke forsvare vår tro. Enhver må tro for egen regning og risiko.”²⁴ MHK 165.2

Fra bønnens lønnkammer kom den kraften som rystet verden under den store reformasjonen. Der stod Herrens tjenere i hellig tillit på løftenes klippegrunn. Under striden i Augsburg lot Luther ikke en eneste dag gå uten at han brukte minst tre timer til bønn, og det var av den tiden som passet best til studium. Det kunne høres hvordan han i lønnkammeret utøste sin sjel for Gud i ord fulle av tilbedelse, frykt og håp, som når man snakker med en venn. MHK 165.3

“Jeg vet at du er vår far og vår Gud,” sa han, “og at du vil uskadeliggjøre dem som forfølger dine barn, for faren rammer også deg. Denne saken er din, og det er bare på ditt ord vi har gitt oss i kast med den. Beskytt oss, vår Far.”²⁵ MHK 165.4

Til Melanchton, som var nedtrykt av angst og frykt, skrev han: “Nåde og fred i Kristus - i Kristus, sier jeg, ikke i verden. Jeg har meget imot de overdrevne bekymringer som plager deg. Hvis saken ikke er rettferdig, så oppgi den. Men hvis det er en rettferdig sak, skal vi da fornekte hans løfter når han byr oss å sove uten frykt? ... Kristus er ikke fraværende i arbeidet for sannhet og rettferd. Han lever og regjerer. Har vi da noe å frykte?”²⁶ MHK 165.5

Gud hørte ropet fra sine tjenere. Han gav fyrster og predikanter kraft og frimodighet til å forsvare sannheten overfor “verdens herskere i dette mørke”. Herren sier: “Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.”²⁷ De protestantiske reformatorene bygget på Kristus, og dødsrikets porter skulle ikke få makt over dem. MHK 165.6