Mot historiens klimaks

Confessio Augustana

Fyrstene hadde bestemt seg for å legge frem for riksdagen en systematisk oversikt over sine synspunkter på grunnlag av Skriften. Luther, Melanchton og deres medarbeidere fikk i oppdrag å utarbeide dette viktige dokumentet. Protestantene godkjente dette som sin trosbekjennelse, og de kom sammen for å underskrive det. Situasjonen var vanskelig og alvorlig. Det var om å gjøre for reformatorene at deres sak ikke ble politisert. De ville ikke at reformasjonen skulle øve noen annen innflytelse enn den som baserer seg på Guds ord. MHK 162.5

Da de kristne fyrstene kom frem for å underskrive trosbekjennelsen, grep Melanchton inn og uttalte: “Å fremme slike forslag er en sak for teologer og prester. Øvrighetspersoner bør utøve sin myndighet på helt andre saksområder.” Til dette svarte Johan av Sachsen: “Gud forby at dere skal utelukke meg. Jeg er fast bestemt på å gjøre det som rett er, uten hensyn til min krone. Jeg ønsker å bekjenne Herrens navn. Min kurfyrstehatt og min hermelinskåpe betyr ikke så mye for meg som Kristi kors.” Da han hadde sagt dette, skrev han under. MHK 162.6

En annen av fyrstene uttalte da han tok pennen for å skrive sitt navn: “Om jeg kan ære Kristus ved det, ... er jeg villig til å gi avkall på mitt gods og mitt liv.” Og han fortsatte: “Jeg vil heller oppgi mine undersåtter og mine landområder, heller forlate mine fedres jord med stav i hånd enn godta noen annen lære enn den som finnes i denne trosbekjennelsen.”¹⁶ Så djerve og trofaste var disse Guds menn. MHK 163.1

Tiden kom da de protestantiske fyrstene skulle møte for keiseren. På tronen satt Karl 5. med kurfyrster og andre fyrster omkring seg. Troserklæringen ble lest opp. Evangeliet ble klart fremholdt i denne ærverdige forsamling, og pavekirkens villfarelser ble påvist. Ikke uten grunn er denne dagen blitt omtalt som reformasjonens største dag, en av de mest ærerike i kristendommens og menneskehetens historie.¹⁷ MHK 163.2

Bare noen få år var gått siden munken fra Wittenberg stod alene for riksdagen i Worms. I hans sted stod nå de fornemste og mektigste fyrster i keiserriket. Luther var blitt nektet å møte i Augsburg, men han var likevel til stede i sine ord og sine bønner. “Jeg er lykkelig over å ha opplevd denne dagen da Kristus offentlig er blitt opphøyet av så fornemme vitner og i en så strålende forsamling.” Slik ble Skriftens ord oppfylt: “Jeg vil tale for konger om dine lovbud.”¹⁸ MHK 163.3

På Paulus’ tid ble evangeliet, som han ble fengslet for, forkynt for fyrstene og adelen i keiserrikets hovedstad. Slik også nå. Det som keiseren ikke tillot å bli talt fra prekestolen, ble nå forkynt på slottet, og det som mange mente var upassende å lytte til endog for tjenestefolk, ble nå forkynt for en undrende forsamling av rikets fremste menn. Konger og rikets stormenn var tilhørere, fyrstene var predikanter, og det de forkynte, var Guds eget ord. “Siden aposteltiden har det aldri vært utført en større bragd eller avlagt en mer høyverdig bekjennelse.”¹⁹ MHK 163.4

“Alt det Luthers tilhengere sier, er sant. Vi kan ikke benekte det,” uttalte en katolsk biskop. En annen stilte dr. Eck dette spørsmålet: “Kan du med klare argumenter motbevise troserklæringen som kurfyrsten og hans likesinnede har lagt frem?” Og svaret lød: “Med apostlenes og profetenes skrifter - nei. Med kirkefedrenes og kirkemøtenes - ja!” Til dette repliserte spørgeren: “Du mener altså at det er Luthers tilhengere som står på Skriftens grunn, ikke vi!”²⁰ MHK 163.5

Noen av de tyske fyrstene ble vunnet for reformasjonen. Og keiseren selv uttalte at de protestantiske trosartikler ikke var annet enn den rene sannhet. Denne troserklæringen ble oversatt til mange språk og spredt over hele Europa, og millioner i etterfølgende slektsledd har godtatt den som et uttrykk for sin tro. MHK 163.6