Slektenes Håp

Et viktig oppgjør

Mange ser på striden mellom Kristus og Satan som om den ikke hadde noen særlig betydning for deres eget liv, og har derfor liten interesse for den. Men denne striden gjentar seg i hvert eneste menneskehjerte. Det hender aldri at noen forlater ondskapens rekker for å tjene Gud, uten at de må møte Satans angrep. De fristelser som Kristus motstod, var de samme som vi finner det så vanskelig å motstå. De ble påtvunget ham i en så mye sterkere grad som hans karakter overgår vår. Med den fryktelige vekt av verdens synd som hvilte på ham, bestod han prøven som gjaldt begjær, kjærlighet til verden og lysten til å gjøre seg bemerket, noe som leder til overmot. Det var disse fristelsene Adam og Eva ble overvunnet av, og som så lett overmanner oss. SH 75.1

Satan hadde henvist til Adams synd som bevis for at Guds lov var urettferdig og ikke kunne etterleves. Som menneske skulle Kristus gjenopprette Adams fall. Da Adam ble angrepet av fristeren, var han ikke underlagt noen av syndens virkninger. Han stod i sin manndoms fulle kraft og var i besittelse av sinnets og kroppens fullkomne styrke. Han var omgitt av Edens herlighet og var i daglig samfunn med himmelske vesener. Slik var det ikke med Jesus da han gikk ut i ødemarken for å ta opp kampen mot Satan. I løpet av fire tusen år var menneskeslekten blitt redusert fysisk, åndelig og moralsk. Kristus tok på seg svakhetene hos en degenerert menneskehet. Bare på den måten kunne han redde mennesket fra den største fornedrelse. SH 75.2

Mange påstår at det var umulig for Kristus å bli overvunnet av fristelse. I så fall kunne han ikke vært i Adams situasjon. Han kunne ikke ha vunnet den seier som Adam ikke vant. Hvis vi på noen måte hadde en hardere kamp enn Kristus hadde, ville han ikke vært i stand til å komme oss til hjelp. Men vår frelser tok på seg menneskelighet med alle dens belastninger. Han tok på seg menneskets natur med mulighet for å gi etter for fristelse. Vi er ikke utsatt for å tåle noe som han ikke har tålt. SH 75.3