Slektenes Håp

Kaifas avgjør saken

Mens forvirringen i Rådet var som verst, reiste øverstepresten Kaifas seg. Han var en stolt og grusom mann, hovmodig og intolerant. Han hadde familieforbindelse med saddukeere som var stolte, uforskammede, hensynsløse og fulle av ærgjerrighet og grusomhet som de prøvde å skjule under en kappe av falsk rettferdighet. Kaifas hadde studert profetiene, og selv om han ikke kjente deres virkelige betydning, talte han med stor autoritet og sikkerhet: “Dere skjønner ingen ting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.” Han fremholdt sterkt at selv om Jesus skulle være uskyldig, måtte han ryddes av veien. Han var brysom, trakk folket til seg og svekket rådsherrenes autoritet. Han var bare en enkelt person. Det var bedre at han døde enn at rådsherrenes myndighet skulle bli redusert. Hvis folket derimot skulle miste tilliten til sine ledere, ville det være forbi med deres makt og myndighet. SH 405.4

Kaifas fremholdt meget sterkt at etter dette miraklet ville Jesu etterfølgere sannsynligvis gjøre opprør. Så vil romerne komme, sa han. De vil stenge templet, avskaffe våre lover og tilintetgjøre oss som nasjon. Hva er denne galileerens liv verd mot nasjonens eksistens? Hvis han står i veien for det som er det beste for Israel, gjør vi da ikke Gud en tjeneste ved å rydde ham av veien? Det er bedre at ett menneske dør enn at hele nasjonen går til grunne. SH 405.5

Når Kaifas erklærte at en mann skulle dø for folket, tydet det på at han hadde et visst kjennskap til profetiene, selv om det var temmelig begrenset. I sin omtale av denne begivenheten trekker Johannes frem det som profetien sier, og påviser dens omfattende og dype betydning. Han skriver: “Han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.” I all sin blindhet erkjente likevel den hovmodige Kaifas Jesu misjon! SH 406.1

I Kaifas' munn ble denne mest dyrebare sannhet gjort om til en løgn. Den fremgangsmåten han forfektet, var basert på et prinsipp som var lånt fra hedenskapet. Blant hedningene hadde den dunkle overbevisningen om at en måtte dø for menneskeslekten, ført til menneskeofringer. Kaifas foreslo derfor at Jesus skulle ofres for å frelse folket, ikke fra overtredelse, men i deres overtredelse, slik at de kunne fortsette i synd. Ved å resonnere slik mente han å kunne møte motstanden fra dem som kanskje ville våge å si at det enda ikke var funnet noe hos Jesus som fortjente døden. SH 406.2