Slektenes Håp

“En ting mangler ...”

“Det er en ting som mangler deg,” sa Jesus. “Vil du være helhjertet, gå da bort og seig det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” Kristus leste rådsherrens hjerte. Det var bare en ting han manglet, men dette var av livsviktig betydning. Han trengte Guds kjærlighet i sjelen. Hvis denne mangel ikke ble avhjulpet, ville den bli skjebnesvanger for ham. Hele hans natur ville bli fordervet. Ved å gi etter for egenkjærlighet, ville den tilta. For å kunne ta imot Guds kjærlighet, måtte han oppgi å la kjærligheten til seg selv komme først. SH 389.4

Kristus satte denne mannen på prøve. Han stilte ham på valg mellom himmelske skatter og verdslig storhet. Jesus forsikret ham om at han skulle få en skatt i himmelen hvis han ville følge ham. Men han måtte oppgi selvet. Han måtte overlate sin vilje til Kristi kontroll. Den unge rådsherren ble tilbudt Guds egen hellighet. Han hadde den forrett å bli en sønn av Gud og en medarving med Kristus til den himmelske skatten. Men han måtte ta opp korset og følge Jesus på selvfornektelsens sti. SH 389.5

Kristi ord inneholdt egentlig denne oppfordringen: “Velg i dag hvem dere vil tjene.”1 Valget ble overlatt til ham selv. Jesus lengtet inderlig etter at han skulle vende om. Han hadde pekt på det ømme punkt i hans karakter. Med dyp interesse ventet han på utfallet mens den unge mannen overveide spørsmålet. Hvis han bestemte seg til å følge Jesus, måtte han lyde ham i ett og alt. Han måtte vende ryggen til sine ærgjerrige planer. Med inderlig lengsel så Jesus på den unge mannen og håpet at han ville gi etter for Den Hellige Ånds innbydelse. SH 389.6

Kristus fremholdt den eneste betingelsen som ville gjøre det mulig for rådsherren å kunne utvikle en kristelig karakter. Det var kloke ord, selv om de tilsynelatende var strenge og krevende. Rådsherrens eneste håp om frelse berodde på om han ville gjøre det Jesus bad ham om. Hans fremtredende posisjon og alt det han eide, øvde en farlig innflytelse til det onde. Hvis han fortsatte å kjæle for disse ting, ville de fortrenge Gud i hans sinn. Å holde tilbake lite eller mye fra Gud var ensbetydende med å holde fast ved det som ville redusere hans moralske styrke og dyktighet. For hvis man holder fast på tingene i verden, selv om de er usikre og uten større verdi, vil de etter hvert oppsluke alt annet. SH 390.1

Rådsherren skjønte straks hva Kristi ord innebar, og han ble sorgfull. Hvis han hadde fattet verdien av den gaven han ble tilbudt, ville han straks ha blitt en av Kristi etterfølgere. Han var medlem av Det høye råd som var høyt aktet blant jødene, og Satan fristet ham med smigrende utsikter for fremtiden. Han ønsket nok den himmelske skatten, men han ville også ha de materielle fordeler hans rikdom kunne skaffe ham. Han var lei for at det eksisterte slike betingelser, for han ville gjerne ha evig liv, men han var ikke villig til å bringe offeret. Prisen for det evige liv syntes å være for stor, og han gikk “bedrøvet bort, for han var svært rik”. SH 390.2

Hans påstand om at han hadde holdt Guds lov var et selvbedrag. Han viste at rikdommen var hans avgud. Så lenge verden betydde mest for ham, kunne han ikke holde Guds lov. Han elsket Guds gaver mer enn han elsket giveren. Kristus innbød den unge mannen til å ha fellesskap med ham selv. “Følg meg!” sa han. Men Kristus betydde ikke så mye for ham som det å ha et navn blant menneskene eller være rik. Det føltes som en altfor stor risiko å gi avkall på de jordiske skatter som han kunne se, til fordel for den himmelske skatten som han ikke kunne se. Han avslo tilbudet om evig liv - og gikk bedrøvet bort. Fra da av var det bare verden han dyrket. SH 390.3

Tusener går igjennom denne ildprøven og må velge mellom Kristus og verden, og mange er de som velger verden. I likhet med den unge rådsherren vender de seg bort fra Jesus og sier til seg selv: Jeg vil ikke la meg lede av ham. SH 390.4