Slektenes Håp

Kristus - Gud og menneske

Men dette er bare svake fremstillinger. Fremfor alt ser vi Gud i Jesus. Når vi betrakter Jesus, ser vi at Guds gavmildhet er et uttrykk for hans herlighet. Jeg gjør ikke noe av meg selv, sa Kristus. “Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham.” “Jeg søker ikke min egen ære.” Han var alltid opptatt av å ære sin Far som hadde sendt ham.4 Dette er den store grunnregel som er livets lov for universet. SH 9.4

Kristus fikk alle ting fra Gud. Men han tok imot for å gi. Slik er det også med hele himmelen når det gjelder Kristi tjeneste for alle skapte vesener. Gjennom Sønnen strømmer Faderens liv ut til alle. Gjennom Sønnen vender det tilbake med lovsang og glad tjeneste, som en flodbølge av kjærlighet til ham som er alle tings opphav. På den måten blir godgjørenhetens kretsløp fullstendig gjennom Kristus, så det fremstiller den store givers natur, som er livets lov. SH 9.5

I selve himmelen ble denne loven overtrådt. Synden oppstod i egenkjærlig maktsyke. Lucifer, den vernende kjerub, ønsket å være den fremste i himmelen. Han prøvde å vinne kontroll over de himmelske vesener. Han ville lede dem bort fra Skaperen, og selv tilvende seg deres hyllest. Derfor fremstilte han Gud i et falskt lys, og han tilla ham et ønske om å ta all ære til seg selv. Han prøvde å tillegge Skaperen sine egne onde egenskaper. På den måten bedrog han englene, og slik bedrog han også mennesker. Han fikk dem til å tvile på Guds ord og nære mistillit til hans godhet. Gud er rettferdig, og han er fryktinngytende i sin majestet. SH 9.6

Derfor fikk Satan dem til å oppfatte ham som streng og uforsonlig. Slik fikk han menneskene til å alliere seg med ham i opprør mot Gud, og natten senket seg over verden. SH 10.1

Jorden ble mørk på grunn av misoppfatningen av Gud. Satans bedragerske makt måtte brytes hvis de mørke skyggene skulle spres, så verden igjen kunne vende tilbake til Gud. Dette kunne ikke skje ved bruk av makt. Maktbruk er i strid med prinsippene i Guds rike. Herren ønsker bare kjærlighetens tjeneste. Kjærlighet er ikke noe en kan forlange, og den kan heller ikke vinnes ved makt eller myndighet. Kjærlighet kan bare vekkes ved kjærlighet. SH 10.2

Å kjenne Gud er å elske ham. Hans egenskaper måtte fremstilles som en motsetning til Satans egenskaper. Bare et eneste vesen i hele universet kunne gjøre dette. Bare han som kjente høyden og dybden av Guds kjærlighet, kunne gjøre den kjent. “Rettferds sol” måtte renne over den mørke verden “med legedom under sine vinger”.5 SH 10.3

Planen om å gjenløse oss var ikke en etterpå-tanke, en plan som ble utarbeidet etter Adams fall. Den var en åpenbaring av “den hemmelighet som har vært holdt skjult fra evige tiden”. Den var en utfoldelse av de prinsipper som fra evighet av var grunnvollen før Guds styresett. Fra begynnelsen av visste Gud og Kristus om Satans frafall og om menneskets fall på grunn av den ondes villedende makt. Gud hadde ikke bestemt at synden skulle eksistere, men han forutså at den ville komme, og traff forholdsregler for å møte denne fryktelige ulykken. Så høyt elsket han verden, at han gjorde en pakt om å gi sin enbårne Sønn, “for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv”.6 SH 10.4

Lucifer hadde kunngjort: “Høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone .... Jeg vil ... gjøre meg lik Den Høyeste.” Men. om Kristus sies det: “Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.”7 SH 10.5

Dette var et frivillig offer. Jesus kunne fortsatt ha vært ved Faderens side. Han kunne ha beholdt himmelens herlighet og englenes hyllest. Men han valgte å gi septeret tilbake til Faderen og forlate himmelen for å bringe lys til dem som var i mørke, og liv til dem som var i ferd med å omkomme. SH 10.6

Da Jesus kom til denne verden for nesten to tusen år siden, hørtes et gåtefullt utsagn fra himmelen, fra Guds trone: “Slaktoffer og gave ville du ikke ha, men et legeme gjorde du i stand til meg .... Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.”8 Slik blir fullbyrdelsen av den planen som hadde vært skjult fra evige tider, kunngjort. Kristus var i ferd med å besøke vår verden og bli menneske. Han sier: “Et legeme gjorde du i stand til meg.” Hvis han hadde kommet i den herlighet han hadde hos Faderen før verden var til, kunne vi ikke ha tålt lyset av hans nærhet. Men for at vi skulle kunne se hans herlighet uten å dø, ble den tilslørt. Hans guddommelighet ble kledd i menneskelighet - den usynlige herlighet i en synlig menneskeskikkelse. SH 10.7

Denne store hensikt var blitt fremstilt i symboler og forbilder. I den brennende busken hvor Kristus viste seg for Moses, åpenbarte Gud seg. Symbolet som ble valgt til å fremstille Guddommen, var en uanselig busk som tilsynelatende ikke hadde noe tiltrekkende ved seg. Men den evige Gud var i denne busken. Den store og barmhjertige Gud skjulte sin herlighet i et høyst uanselig forbilde slik at Moses kunne se den og leve. På lignende måte meddelte Gud seg til Israel i skystøtten om dagen og ildstøtten om natten for å åpenbare sin vilje for menneskene og gi dem sin nåde. Guds herlighet var skjult og hans storhet tilslørt så dødelige mennesker med sitt svake syn kunne tåle å se den. SH 11.1

Slik skulle Kristus komme i “vårt svake og forgjengelige legeme” og bli mennesker lik.9 I verdens øyne hadde han “ingen herlig skikkelse” så de kunne synes om ham. Likevel var han Gud i menneskeskikkelse, himmelens og jordens lys. Hans herlighet var tilslørt, hans storhet og majestet var skjult så han kunne komme i nær forbindelse med mennesker som var sorgfulle og fristet. SH 11.2

Gud sa til Moses: “La dem så reise en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem.” Og han bodde i helligdommen, midt iblant sitt folk. Symbolet på hans nærvær var med dem på hele deres slitsomme vandring i ørkenen. På samme måte reiste Kristus sin helligdom midt i vår menneskelige leir. Han satte opp sitt telt ved siden av menneskenes telt for å kunne bo iblant oss og gjøre oss kjent med sin guddommelige karakter og sitt liv. “Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” 10 SH 11.3

Etter at Jesus kom for å bo hos oss, vet vi at Gud har kjennskap til våre prøvelser og føler med oss i våre sorger. Enhver Adams sønn og datter vil forstå at vår skaper er synderes venn, for i ethvert løfte om nåde, i ethvert løfte om glede og i enhver kjærlighetshandling og guddommelig egenskap i Jesu liv på jorden ser vi “Gud med oss”. SH 11.4

Satan fremstiller Guds lov som en selviskhetens lov. Han påstår at det er umulig for oss å etterleve dens forskrifter. Han legger skylden på Skaperen for at våre første foreldre falt. All den ulykke som fulgte, gir han også Gud ansvaret for. Slik får han menneskene til å betrakte Gud som opphav til synd, lidelse og død. Jesus skulle avsløre dette bedraget. Som en av oss skulle han være et eksempel på lydighet. Av den grunn tok han på seg vår natur og gikk inn i vår situasjon. “Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik.” Hvis vi måtte utholde noe som Jesus ikke utholdt, ville Satan på det punktet fremstille Guds kraft som utilstrekkelig for oss. Derfor ble Jesus “prøvet i alt på samme måte som vi”. 11 SH 11.5

Han holdt ut enhver prøve som vi er underlagt, og for sin egen del gjorde han ikke bruk av noen kraft som ikke fritt tilbys oss. Som menneske møtte han fristelser, og han seiret i den kraft Gud gav ham. Han sier: “Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.” 12 Når han gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var plaget av Satan, gjorde han det klart for menneskene hvordan Guds lov var og hva hans tjeneste gikk ut på. Hans liv vitner om at det også er mulig for oss å etterleve Guds lov. SH 12.1

Ved sin menneskelighet kom Kristus i kontakt med menneskeheten, og ved sin guddommelighet griper han fatt i Guds trone. Som menneskesønn gav han oss et eksempel på lydighet, som Guds Sønn gir han oss kraft til å lyde. Det var Kristus som talte til Moses ut fra tornebusken på Horeb, idet han sa: “Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.” Dette var pantet på Israels frigjøring. Da han så kom “i menneskers skikkelse”, omtalte han seg selv som Jeg Er. SH 12.2

Barnet fra Betlehem, den saktmodige og ydmyke frelser, er Gud “åpenbart i menneskers skikkelse”. Og til oss sier han: “Jeg er den gode hyrde.” “Jeg er det levende brød.” “Jeg er veien, sannheten og livet.” “Meg er gitt all makt i himmel og på jord.”13 Jeg er garantien for hvert løfte. Jeg er, frykt ikke! “Gud med oss” er pantet på vår utfrielse fra synd, forsikringen om at vi får kraft til å lyde himmelens lov. SH 12.3

Da Kristus kom i menneskeskikkelse, åpenbarte han en natur som er motsatt av Satans natur. Men han gikk enda dypere ned på ydmykhetens sti. “I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.” På samme måte som øverstepresten tok av seg sin praktfulle embetsdrakt og gjorde tjeneste i den alminnelige prestens hvite linklær, tok Kristus på seg en tjeners skikkelse og brakte et offer der han selv var både prest og slaktoffer. “Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred.”14 SH 12.4

Kristus ble behandlet som vi fortjener, for at vi kunne bli behandlet som han fortjener. Han ble fordømt for våre synder som han ikke hadde noen del i, for at vi kunne bli rettferdiggjort ved hans rettferdighet som vi ikke hadde noen del i. Han led den død som tilkom oss, så vi kunne få det liv som var hans. “Ved hans sår har vi fått legedom.” SH 12.5