Slektenes Håp

Naturen vitner om en skaper

I begynnelsen åpenbarte Gud seg i hele skaperverket. Det var Kristus som spente ut himlene og la jordens grunnvoller. Det var han som plasserte verdnene i himmelrommet og dannet blomstene på marken. Han “reiste fjellene” med sin kraft. “Havet er hans, for han har skapt det.”3 Det var han som fylte jorden med skjønnhet og luften med sang. På alle ting på jorden, i luften og på himmelhvelvet skrev han budskapet om Faderens kjærlighet. SH 9.1

Nå har synden vansiret Guds fullkomne verk. Men håndskriften finnes fremdeles. Også nå vitner alt det skapte om hans herlighet. Det egoistiske mennesket er det eneste som bare lever for seg selv. Ingen fugl farer gjennom luften, ikke noe dyr beveger seg på jorden uten at det er til gagn for annet liv. Det finnes ikke et blad i skogen eller et lite strå som ikke er til nytte for noen. Fra hvert tre, hver busk og hvert blad strømmer den livsenergi som hverken mennesker eller dyr kan leve uten. I sin tur bidrar mennesker og dyr på sin måte så trær, busker og blad kan leve. Blomstene sender ut sin duft og utfolder sin skjønnhet til velsignelse for verden. Solen lyser til glede for verdener i tusenvis. Havet, som alle våre kildevell stammer fra, tar imot strømmer fra alle land. Men det tar imot for å kunne gi. Tåken som stiger opp fra havet, faller som regnskurer på jorden, så planter kan gro og gi grøde. SH 9.2

Englene fra herlighetens rike finner glede i å gi. De viser kjærlighet og utrettelig omsorg for syndige og vanhellige mennesker. Himmelske vesener rører ved menneskehjerter. De bringer lys fra himmelen til denne mørke verden. På en vennlig og tålmodig måte påvirker de menneskesinnet for å føre de fortapte inn i et fellesskap med Kristus som er mer intimt enn de selv vet om. SH 9.3