Alfa og Omega 3

Israels skjebne forutsagt

Da det nærmet seg slutten på ør-kenvandringen, ble betingelsene i pakten gjentatt. I Ba’al-Peor, på selve grensen til løftets land, der mange ble et bytte for en besnærende fristelse, fornyet de trofaste sitt lojalitetsløfte. Moses advarte dem mot de fristelser de ville møte i fremtiden, og formante dem inntrengende til å leve atskilt fra nabofolkene og tjene Gud alene. AoO3 135.3

Moses hadde sagt til israelittene: «Så hør nå, Israel, på de forskrifter og bud som jeg lærer dere! Dem skal dere holde, så dere kan få leve og komme og innta det landet som Herren, deres fedres Gud, vil gi dere. Dere skal ikke legge noe til det jeg befaler dere, og ikke trekke noe ifra, men holde de budene fra Herren deres Gud som jeg gir dere.... Dere skal legge vinn på å leve etter dem; da vil andre folk holde dere for å være kloke og forstandige. Når de hører alle disse forskriftene, vil de si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket!»» AoO3 135.4

Israelittene hadde fått et spesielt pålegg om ikke å glemme. Lydighet mot disse budene ville gi styrke og vel-signelse. Gjennom Moses hadde Herren sagt: «Ta deg nå i vare og vokt deg vel, så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. La det aldri gå deg av minne så lenge du lever, men fortell dine barn og barnebarn.» De måtte aldri glemme de ærefryktinngytende scener da loven ble forkynt på Sinai. AoO3 135.5

Tydelig og bestemt var Israel blitt advart mot avgudsdyrkelsen som nabofolkene praktiserte. «Ta dere derfor vel i vare, så dere ikke handler så ille at dere lager dere gudebilder i noen som helst skikkelse. ... Og når du løfter blikket mot himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, må du ikke la deg rive med, så du bøyer deg og tilber dem og dyrker dem. Alt dette har Herren din Gud overlatt til alle andre folk under himmelen. ... Vokt dere for å glemme pakten som Herren deres Gud har sluttet med dere. Lag dere ikke gudebilder i noen skikkelse; det har Herren din Gud forbudt deg.» AoO3 136.1

Moses gjorde det klart for dem hvilke onde følger det ville få om de vek av fra Herrens vilje. Han kalte himmelen og jorden til vitne og sa at hvis folket handlet så ille at de innførte en annen form for gudsdyrkelse etter at de i en årrekke hadde bodd i løftets land, og de bøyde seg for utskårne bilder og nektet å tjene den sanne Gud, ville de vekke Herrens vrede. De ville bli ført i fangenskap og bli spredt blant folkeslagene. Da «vil dere snart bli utryddet av det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan. Det tar jeg himmel og jord til vitne på! Dere får ikke leve lenge der, men vil gå helt til grunne. Herren vil spre dere blant folkene. Bare en liten rest av dere vil bli igjen blant de folkeslagene Herren fører dere bort til. Der skal dere dyrke guder som er laget av menneskehender, stokk og stein, som ikke kan se eller høre og ikke spise eller lukte». ³ AoO3 136.2

Denne profetien, som ble delvis oppfylt i dommertiden, ble virkeliggjort på en mer fullstendig og bokstavelig måte da Israel ble ført som fanger til Assyria og folket i Juda ble ført til Babylonia. AoO3 136.3

Israels frafall utviklet seg gradvis. Fra slekt til slekt gjorde Satan forsøk på å få det utvalgte folket til å glemme de påbud og den veiledning de hadde lovt å rette seg etter for alltid. Han visste at om han bare kunne få Israel til å glemme Gud og holde seg til andre guder, dyrke dem og bøye seg og tilbe dem, da ville de gå til grunne. ⁴ AoO3 136.4

Menighetens fiende på jorden hadde ikke helt regnet med Herrens barmhjertighet. Herren lar ikke den skyldige ustraffet, men det hører med til hans herlighet å være langmodig og rik på miskunn og sannhet. «Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott.» ⁵ AoO3 136.5

Tross Satans forsøk på å krysse Guds planer med Israel, grep Herren inn i tide da det så mørkest ut, som om ondskapens makter var i ferd med å få overhånd. Han tilbod Israel det som var til deres eget beste. Gjennom Hosea kunngjorde han: «En mengde lover har jeg skrevet for dem, men de regner dem ikke for sine.» «De ofret til Ba’al-gudene, tente offerild for gu-debilder, — enda jeg lærte Efraim å gå og tok dem på armene mine; men de skjonte ikke at jeg leget dem.» ⁶ Herren hadde vist omsorg for dem og undervist dem linje for linje og bud for bud ved hjelp av sine profeter. AoO3 136.6