Alfa og Omega 3

Joasj — den unge kongen

Elisjas gjerning hadde gitt store re-sultater, og hans innflytelse hadde nådd langt. Da han lå på dødsleiet, ble han av den unge kong Joasj, som var avgudsdyrker og hadde liten respekt for Gud, karakterisert som en far i Israel. Kongen erkjente at profetens nærvær var av større betydning i urolige tider enn en hær med vogner og hestfolk. Det står at da Elisja ble rammet av den sykdommen han døde av, kom kong Joasj til ham, bøyde seg gråtende over ham og sa: «Min far, min far! Israels vogner og hestfolk!» AoO3 117.2

Elisja hadde vært som en vis, medfølende far for mange som hadde det vondt og trengte hjelp. Han vendte seg heller ikke bort fra den gudløse unge kongen som nå stod foran ham, og som var så uverdig til den ansvarsfulle posisjon han hadde, men som var i så desperat behov av råd og veiledning. Gud gav kongen anledning til å råde bot på fortidens feilgrep og bringe riket på fote igjen. Ararmeerne, som hadde erobret landet øst for Jordan, skulle drives ut. Enda en gang skulle Guds kraft åpenbares på vegne av det villfarne Israel. AoO3 117.3

Den døende profeten sa til kongen: «Hent en bue og noen piler!» Joasj et-terkom oppfordringen. Deretter sa Elisja: «Legg hånden din på buen!» Han gjorde så. Og Elisja la sine hender over kongens og sa: «Lukk opp vinduet mot øst!» — i retning av de byene som ararmeerne hadde erobret på den andre siden av Jordan. Da kongen hadde åpnet gittervinduet, bad Elisja ham om å skyte. Idet pilen for av sted, ble profeten inspirert til å uttale: «En seierspil fra Herren, en seierspil mot Aram! Du skal slå arameerne i Afek og gjøre ende på dem.» AoO3 117.4

Elisja satte nå kongens tro på prøve. Han bød ham ta pilene og sa: «Slå på jorden!» Kongen slo på jorden tre ganger, men så holdt han opp. «Du skulle ha slått fem eller seks ganger!» utbrøt Elisja forskrekket. «Da ville du ha slått arameerne og gjort helt ende på dem. Nå kommer du bare til å slå dem tre ganger!» AoO3 117.5

Alle som har ansvarsfulle verv, har noe å lære av dette. Når Gud tilrette-legger en bestemt gjerning og gir for-sikring om at det vil lykkes, må den han har valgt som sitt redskap, gjør en helhjertet innsats for å frembringi det resultatet som er lovt. Utfallet vi svare til den begeistring og utholden het som blir vist. Gud kan gjøre mi rakler for sitt folk bare hvis de med utrettelig energi gjør sin del. Han hai bruk for personer som vil gå inn for oppgaven, som har moralsk mot, en brennende kjærlighet til mennesker og en aldri sviktende iver i tjenesten. Slike personer vil ikke synes at noen oppgave er for vanskelig eller noen utfordring umulig. Med ukuelig mot vil de fortsette gjerningen inntil et til-synelatende nederlag er blitt forvandlet til en strålende seier. Ikke engang fengselsmurer eller martyrdøden får dem til å vike fra sin beslutning om å samarbeide med Gud for å bygge hans rike på jorden. AoO3 117.6

Elisjas livsgjerning sluttet da han hadde veiledet og oppmuntret Joasj. Han som i fullt monn hadde fått del i den samme ånd som hadde inspirert Elia, var tro til det siste. Han vaklet aldri. Ikke et eneste øyeblikk mistet han troen på Den Allmektige. Hver gang veien syntes å være stengt, gikk han likevel frem i tro, og Gud lønnet hans tillit og banet veien for ham. AoO3 118.1

Elisja fikk ikke følge sin læremester i en ildvogn. Herren tillot at han fikk et langvarig sykeleie. I de lange timene mens han lå og led og var uten krefter, stolte han fullt og fast på Guds løfter og følte seg hele tiden omgitt av himmelske sendebud som gav ham trøst og fred. På høydedragene omkring Dotan var han blitt omgitt av himmelske hærskarer, Israels ildvogner og hestfolk. Også i denne stund var han fullt klar over at engler fra Gud var hos ham, og det styrket ham. Gjennom hele livet hadde han hatt en sterk tro, og etter hvert som han vokste i kunnskap om Guds ledelse og hans nåde og godhet, ble hans tro modnet til en ubrytelig tillit til Gud. Da døden nærmet seg, var han rede til å hvile fra sin gjerning. AoO3 118.2

«Det er dyrebart i Herrens øyne at hans fromme dør.» Tillitsfullt kunne Elisja si med salmisten: «Gud vil fri meg ut av dødsrikets vold; for han vil ta meg til seg.» Med glede kunne han vitne: «Jeg vet ai. min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden.» «Jeg skal i rettferd få se ditt ansikt; når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse.» ¹ AoO3 118.3