Alfa og Omega 3

Nye sentra for gudsdyrkelse

Det som Jeroboam fryktet mest, var at de kongene som satt på Davids trone, en gang i fremtiden skulle vinne hans undersåtter over på deres side. Han tenkte som så at hvis tistammefolket ofte fikk tillatelse til å besøke den gamle kongebyen der tempeltjenesten fremdeles foregikk som på Salomos tid, ville mange kanskje få lyst til å fornye sin troskap mot herskeren i Jerusalem. Jeroboam drøftet saken med sine rådgivere og bestemte seg for et dristig initiativ som i størst mulig grad skulle redusere faren for et opprør mot hans styre. Planen gikk ut på å opprette to sentra for gudsdyr-kelsen i det nye riket — det ene i Betel, det andre i Dan. De ti stammene skulle så komme og tilbe Gud her i stedet for å dra til Jerusalem. AoO3 18.2

Som et ledd i denne endringen bestemte Jeroboam seg for å stille opp to bilder som skulle symbolisere den usynlige Guds nærvær. På den måten ville han appellere til folkefantasien. Han fikk laget to gullkalver som ble stilt opp i hver sin helligdom på de steder som var valgt ut. Ved å ta initiativet til å fremstille et bilde av Guddommen, overtrådte Jeroboam et av Guds klare bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde.... Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem!» ¹ AoO3 18.3

Så oppsatt var Jeroboam på å hindre de ti stammene i å dra til Jerusalem, at han slett ikke ble oppmerksom på den store svakheten i planen. Han tenkte ikke over at han utsatte israelittene for en stor fare ved å sette opp et bilde av den avguden som deres forfedre hadde vært så fortrolige med i de århundrer de var i fangenskap i Egypt. AoO3 18.4

Jeroboam, som nylig hadde bodd i Egypt, burde ha innsett det tåpelige i å sette den slags hedenske bilder opp foran folket. Men han var så fast bestemt på å få stammene i Nordriket til å slutte med å besøke den hellige byen hvert år, at han gjorde det mest upassende som tenkes kunne. «Nå har dere lenge nok dratt opp til Jerusalem,» sa han. «Se, her er dine guder, Israel, de som førte deg opp fra Egypt.» ² Slik ble de oppfordret til å bøye seg for gudebildene og godta fremmed gudsdyrkelse. AoO3 19.1

Kongen prøvde å overtale noen levitter som levde innenfor hans områ-de, til å være prester i de nye hellig-dommer i Betel og Dan. Men det ble en fiasko. Han ble derfor nødt til å sette «hvem han ville» til prester. Mange av de trofaste, deriblant mange levitter, ble dypt urolige over disse planene. De flyktet til Jerusalem der de kunne tjene Gud i samsvar med hans vilje. AoO3 19.2

Den femtende dag i den åttende måned holdt Jeroboam en fest i likhet med den store festen som ble feiret i Juda, og han bar frem offer på alteret. 1 Betel gjorde han det slik: Han ofret til kalvene han hadde laget, og satte prester fra offerhaugene som han hadde anlagt, til å gjøre tjeneste i Betel. AoO3 20.1

Kongens åpenlyse gudsforakt da han tilsidesatte de guddommelige ordninger, kunne ikke forbli ustraf-fet. Mens han holdt på å brenne rø-kelse under vigslingen av det fremmede alteret han hadde bygd i Betel, ble han oppsøkt av en gudsmann fra Judariket. Han irettesatte kongen fordi han hadde dristet seg til å innføre en ny form for gudsdyrkelse. Profeten ropte mot alteret: «Alter, alter! Så sier Herren: Det skal fødes en sønn i Davids ætt; Josjia skal han hete. På deg skal han ofre prestene fra offerhaugene som tenner offerild på deg; på deg skal han brenne menneskeben.» Samtidig kunngjorde han et tegn og sa: «Dette er tegnet på at Herren har talt: Alteret skal revne, og den fete asken som ligger på det, skal bli strødd utover.» Dette skjedde øye-blikkelig. Alteret revnet, og den fete asken ble strødd utover. Det var teg-net som gudsmannen hadde kunn-gjort på Herrens bud. AoO3 20.2

Da Jeroboam så dette, gjorde han seg trassig og ville pågripe mannen som hadde formidlet budskapet. I raseri rakte han hånden ut fra alteret og ropte: «Grip ham!» Men hans overmot ble øyeblikkelig straffet. Hånden som var rettet mot Herrens budbærer, stivnet plutselig og ble som livløs, og Jeroboam kunne ikke bevege den. AoO3 20.3

Kongen ble slått av skrekk og tryglet profeten om å be til Gud for ham. «Prøv om du kan vinne godvilje hos Herren din Gud, og be for meg at jeg må få ta hånden til meg igjen.» Gudsmannen bønnfalt Herren, og da kunne kongen ta hånden til seg; den ble igjen som før. AoO3 20.4

Da Jeroboam forsøkte å innvie et alter til en fremmed gud, ble det mislykket. Hvis folket hadde vist aktelse for dette alteret, ville det skjedd på bekostning av tilbedelsen i templet i Jerusalem. Profetens budskap burde ha fått Israels konge til å angre og oppgi de onde planer som ledet folket bort fra tilbedelsen av den sanne Gud. Men han forherdet seg og var fast bestemt på å gå sine egne veier. AoO3 20.5

Israelittene hadde ikke forherdet seg fullstendig da festen i Betel fant sted. Fremdeles var det mange av dem som lot seg påvirke av Den Hellige Ånd. Herren ville stanse dem som var i ferd med å falle fra, for det var for sent. Han sendte sin budbærer for å avbryte de avguderiske seremoniene og gjøre det klart for konge og folk hvilke følger frafallet ville få. Ødeleg-gelsen av alteret var et tegn på Guds mishag over den styggedom som fant sted i Israel. AoO3 20.6

Herren ville ikke ødelegge, men frelse. Han gleder seg når han får frelse syndere. «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø.» ³ Ved hjelp av advarsler og inntrengende formaninger prøver han å få de egenrådige til å avstå fra det onde og komme til ham og leve. Han utruster sine utvalgte budbærere med hellig mot, for at de som hører, skal gå i seg selv og vende om. AoO3 21.1

Herrens budbærer hadde gitt kon-gen en kraftig irettesettelse, noe som i høyeste grad var påkrevd. De onder som var gjengs i landet, kunne ikke bli refset på noen annen måte. Herren gav sin tjener mot til å gjøre et varig inntrykk på tilhørerne. Hans budbæ-rere må aldri være redd mennesker, men må gå inn for det som er sant og rett. Så lenge de setter sin lit til Gud, behøver de ikke frykte, for han som kaller dem til tjeneste, gir dem sam-tidig forsikring om beskyttelse og omsorg. AoO3 21.2