Alfa og Omega 3

Gud gir seier over fienden

Mot slutten av Josjafats regjeringstid ble Juda-riket invadert av en fien-dehær som innbyggerne hadde all grunn til å frykte. Moabittene og ammonittene og sammen med dem en del av meunittene gjorde en hærferd mot Juda. Josjafat fikk vite om invasjonen av en budbærer som kom farende og meldte: «Det kommer en stor hær imot deg fra den andre siden av sjøen, fra Edom, De står allerede i Haseson-Tamar» — det er En-Gedi. AoO3 77.5

Josjafat var en tapper og modig mann. ¹ flere år hadde han vært opp-tatt med å styrke hæren og festnings-verkene. Han var parat til å mote nes-ten hvilken som helst fiende, men i denne krisesituasjonen satte han ikke sin lit til fysisk styrke. Det var ikke ved hjelp av veltrente armeer og sterkt befestede byer at han håpet å overvinne disse hedningene som skrøt av at de hadde makt til å ydmyke Juda-riket overfor de andre naboene, men ved en levende tro på Israels Gud. AoO3 77.6

Da ble kongen redd, han vendte seg til Herren for å søke råd hos ham, og lyste ut faste over hele Juda. Judeerne samlet seg for å søke hjelp hos Herren; fra alle byene i Juda kom de for å be Herren om råd. AoO3 78.1

Josjafat stod foran folket i tempelforgården og bad inderlig til Gud. Han klynget seg til Guds løfter og er-kjente at de selv var hjelpeløse. «Her-re, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen, og som rår over alle kongeriker på jorden? I din hånd er makt og velde, og ingen kan stå seg mot deg. Var det ikke du, vår Gud, som drev innbyggerne ut av det-te landet for ditt folk Israel og gav det til din venn Abrahams ætt for alltid? De bosatte seg der og bygde en helligdom for ditt navn. Da sa de: «Kommer det noen ulykke over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, da vil vi stille oss foran dette huset, for ditt åsyn; for i dette huset bor ditt navn. Vi vil rope til deg i vår nød, og du vil høre og hjelpe.» AoO3 78.2

Se nå på ammonittene og moabittene og dem som bor i Se-ir-fjellene, disse folkene som du ikke lot israe-littene trenge inn iblant da de kom fra Egypt; de bøyde av og drog bort uten å ødelegge dem. Men se hvordan de lønner oss! Nå kommer de og vil drive oss ut av det landet som er ditt, og som du har gitt oss til eiendom. Vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke nok til å stå imot denne store hæren som kom-mer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.» AoO3 78.3

Full av tillit kunne Josjafat si til Herren: «Våre øyne er vendt mot deg.» 1 årevis hadde han lært folket å stole på ham som så ofte hadde grepet inn for å redde sitt utvalgte folk fra å bli tilintetgjort. Og nå da landet var i fare, stod Josjafat ikke alene. Alle judeerne stod der for Herrens åsyn, selv småbarna, konene og sønnene deres var med. Sammen fastet de og bad. 1 fellesskap bad de om at fienden måtte lide nederlag, så Guds navn kunne bli herliggjort. AoO3 79.1

«Gud, hold deg ikke i ro, vær ikke taus og stille, Gud! For se, dine fien-der er i opprør, de som hater deg, løf-ter hodet. De legger lumske planer mot ditt folk, de rådslår sammen mot dem du verner: «Kom, la oss utslette dem som folk, så ingen lenger minnes Israels navn!» De holder råd og blir enige, så slutter de et forbund mot deg: de som bor i Edoms og Ismaels telt, moabittene og hagrittene, Gebal, Ammon og Amalek. ... Gjør med dem som med Midjan, med Sisera og Jabin ved Kisjon-bekken! ... La dem skjemmes og skremmes for alltid, la dem vanæres og gå til grunne! Måtte de skjønne at du alene, du som har navnet Herren, er Den Høyeste over hele jorden.» ² AoO3 79.2

Mens kongen og folket ydmyket seg for Gud og bad ham om hjelp, kom Herrens Ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, og han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du kong Josjalat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke og vær ikke redde for denne store hæren; lor dette er ikke deres kamp, men Guds. Dra ned mot dem i morgen! Da gar de oppover Hassis-bakken, og dere kommer til å mote dem ved enden av dalen ut mot Jerucl-ødcmarkcn. Men det cr ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere menn fra Juda og Jerusalem skal bare stille dere opp og stå og se på hvordan Herren frelser dere. Vær ikke redde, og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! Herren vil være med dere. AoO3 79.3

Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og alle fra Juda og Jeru-salem falt ned for Herren og tilbad ham. De levittene som hørte til Kehatog Korah-sønnene, reiste seg og lovet Herren, Israels Gud, med sterk og høy røst.» AoO3 79.4

Morgenen etter brøt de tidlig opp og drog ut til Tekoa-ødemarken. Med det samme de drog ut, trådte Josjafat frem og sa: «Hør på meg, dere menn fra Juda og Jerusalem! Tro på Herren deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere!» Siden rådførte han seg med folket og stilte så opp en flokk sangere som skulle love Herren i hellig skrud. Sangerne gikk foran hæren og priste Gud tor seiersløftet han hadde gitt. AoO3 79.5

Det var helt uvanlig at hæren drog ut for å mote fienden mens tie priste Herren i sang og opphøyet Israels Gud, Dette var deres kampsang. De drog ut i «hellig skrud», Hvis vi lov-priste Gud mer, ville håpet, motet og troen stadig øke. Dette ville stålsette enhver sannhetens stridsmann også i dag. AoO3 79.6

Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot Herren en flokk som la i bakhold, angripe ammonittene og moabittenc og mennene fra Sc’irfjellcnc som rykket frem mot Juda, og de ble slått. Ammonittene og moabittene vendte seg da mot mennene fra Se’ir-fjellene og utslettet dem full-stendig. Da de hadde gjort ende på dem, gav de seg til å utrydde hver-andre. AoO3 80.1

Da judeerne kom opp til det stedet hvor en kunne se ut over ødemarken, og så seg om etter hæren, fikk de øye på de falne som lå døde på marken: ingen hadde sluppet unna. AoO3 80.2

Gud var Juda-folkets styrke i denne krisen. Han er også sitt folks styrke i dag. Vi skal ikke sette vår lit til stats-makt eller la mennesker ta Guds plass. Vi må huske at mennesker gjør feil, og at han som har all makt, er vår faste borg. I en nødssituasjon skal vi vite at det er han som fører krigen. Han har ubegrensede ressurser, og når alt synes håpløst, blir seieren desto større. AoO3 80.3

«Frels oss, vår frelsende Gud. ... Før oss sammen og berg oss fra fol-keslagene, så vi kan prise ditt hellige navn og sette vår ære i å lovsynge deg.» ³ AoO3 80.4

Med en mengde krigsbytte vendte hæren tilbake, «og glade kom de til Jerusalem; for Herren hadde gitt dem den glede å vinne over fiendene. Med harper, lyrer og trompeter drog dc inn i Jerusalem, til Herrens hus». De hadde all grunn til å glede seg. De hadde etterkommet pålegget: «Dere menn fra Juda og Jerusalem skal bare stille dere opp og stå og se på hvordan Herren frelser dere. Vær ikke redde, og mist ikke motet!» De hadde stolt helt og fullt på Gud, og han ble deres borg og befrier. Med ny forståelse kunne de nå synge Davids inspirerte salmer: AoO3 80.5

«Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss. ... Han bryter buene, splintrer spydene og setter fyr på vognene. Stans og innse at jeg er Gud! Jeg er opphøyet over folkene, opphøyet på jorden. Herren, Allhærs Gud, er med oss, Jakobs Gud er vår faste borg.» AoO3 80.6

«Gud, ditt navn er kjent; det lov-synges like til jordens ender. Din høyre hånd er full av rettferd. På Sionfjellet gleder de seg, og i Judas byer jubler de over dine dommer Slik er Gud, vår Gud for evig. Han skal fore oss ut over døden.» ⁴ AoO3 80.7

Fordi Juda-kongen og hæren hans handlet i tro, skjedde det at redsel fra Gud «kom over alle land og riker da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender. Josjafats rike hadde nå fred; for hans Gud lot ham få ro på alle kanter». AoO3 80.8