Alfa og Omega 3

Komplott mot Daniel

Daniels uklanderlige opptreden gjorde at hans fiender ble enda mer misunnelige. De var nødt til å inn-rømme: «Vi har ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe å si på hans gudsdyrkelse.» AoO3 280.3

Riksrådene og satrapene rådslo deretter og la en listig plan som de håpet ville hjelpe dem til å komme Daniel til livs. De bestemte seg for å henstille til kongen å underskrive en kunngjøring som de skulle utforme, og som skulle forby enhver i riket å be til noen annen enn kongen i løpet av tretti dager. Hvis noen ikke rettet seg etter påbudet, skulle de straffes ved å bli kastet i løvehulen. AoO3 280.4

Satrapene utformet nå et slikt do-kument og forela det for kongen for at han skulle skrive under. De appellerte til hans forfengelighet og hevdet at denne bestemmelsen i betydelig grad ville fremme hans ære og myndighet. Kongen ante ikke noe om satrapenes onde hensikt. Han gjennomskuet ikke den fiendtlige holdning som lå til grunn for lovutkastet, men gav etter for deres smiger og skrev under. AoO3 280.5

Daniels fiender var glade til sinns da de hadde vært hos kongen, for det hadde lykkes å legge en felle for Herrens tjener. Satan spilte en fremtredende rolle i denne sammensvergelsen. Daniel var høyt ansett i riket, og de onde englene fryktet for at de skulle miste sin makt over landets herskere på grunn av hans innflytelse. Det var disse djevelske krefter som hadde vakt satrapenes misunnelse. De stod bak planen om at Daniel skulle utryddes. Satrapene stilte seg til tjeneste for ondskapens makter og førte planen ut i livet. AoO3 280.6

Daniels fiender stolte på at hans prinsippfasthet ville gjøre det mulig for dem å gjennomføre planen, og de hadde heller ikke tatt feil av hans karakter . Ganske snart ble han klar over deres onde hensikt med å ta initiativet til kunngjøringen, men han endret ikke sin livsførsel på et eneste punkt. Hvorfor skulle han unnlate å be da han trengte det mest? Han ville heller miste livet enn håpet om Guds hjelp. Med ro i sinnet utførte han sine plikter som oversatrap. Da bønnetimen kom, gikk han inn i rommet sitt og bad til himmelens Gud slik han pleide, og med vinduene åpne mot Jerusalem. AoO3 281.1

Daniel prøvde ikke å skjule det han gjorde. Selv om han var fullstendig klar over følgene av å være tro mot Gud, mistet han ikke motet. Overfor dem som stod ham etter livet, ville han ikke gi inntrykk av at hans forbindelse med himmelen var brutt. I alle saker der kongen hadde rett til å bestemme, ville han være lydig. Men hverken kongen eller hans påbud kunne få ham til å bryte sin lojali-tetsplikt overfor kongenes konge. AoO3 281.2

På en modig måte, men samtidig rolig og ydmykt gav Daniel til kjenne at ingen makt på jorden har rett til å stille seg mellom mennesket og Gud. Midt blant avgudsdyrkerne vitnet han trofast om dette. Uredd stilte han seg på rettens side og var dermed et strålende lys i det moralske mørke ved det hedenske hoffet. For verden i dag er Daniel et verdig eksempel på kristelig mot og troskap. AoO3 281.3

Gjennom en hel dag holdt satrapene oppsyn med Daniel. Tre ganger så de at han gikk inn i rommet sitt, og tre ganger hørte de at han bad alvorlig til Gud. Neste morgen klaget de til kongen. Daniel, hans mest ærede og trofaste embetsmann, hadde trosset det kongen hadde bestemt. De minnet Dareios om det vedtaket han hadde gjort: «Konge, har du ikke sendt ut påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen enn deg, konge, enten det er til en gud eller et menneske, han skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes ugjenkallelige lov.» AoO3 281.4

På en triumferende måte fortalte de Dareios hvordan hans mest be-trodde rådgiver hadde opptrådt. «Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg eller det påbudet du har sendt skriv om. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.» AoO3 281.5

Da kongen hørte dette, skjønte han med det samme at det var lagt en felle for hans trofaste tjener. Han innså at det ikke var kongens ære og storhet som hadde fått embetsmennene til å utforme kunngjøringen, men deres misunnelige holdning overfor Daniel. AoO3 281.6

Kongen ble ille til mote fordi han var medansvarlig i det triste som hadde skjedd, og helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å finne en utvei til å berge Daniel. ¹ forveien hadde satrapene regnet med denne muligheten og sa derfor til ham: «Konge, husk det er lov hos mederne og perserne at ikke noe påbud som kongen har gitt og ingen beslutning som han har tatt, kan gjøres om igjen.» Selv om bestemmelsen var blitt til i hast, kunne den ikke endres. AoO3 282.1