Alfa og Omega 3

Guds rolle i historien

Fra historiebøkene får man inntrykk av at nasjonenes utvikling og verdensrikenes oppkomst og fall skyldes menneskets vilje og dyktighet. Det kan se ut som om det for en stor del er menneskets makt, ærgjerrighet eller luner som styrer begivenhetene. Men i Guds ord blir teppet trukket til side, og over, bak og gjennom menneskers disposisjoner, som ofte er en følge av deres egeninteresser, maktbegjær og lidenskaper, ser vi at den barmhjertige Gud stille og tålmodig gjennomfører sine planer. AoO3 254.7

Det var med de vakreste ord og uttrykk at Paulus overfor filosofene i Aten skildret Guds hensikt med å skape folkeslag og spre dem utover jorden. «Gud, han som skapte verden og alt som er i den,... lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham.» ¹ AoO3 255.1

Gud har gjort det klart at enhver som vil, kan bli innbefattet i «en bin-dende pakt». Da han utførte skaper-verket, var det hans hensikt at jorden skulle beboes av vesener som var til velsignelse for seg selv og for hverandre og til ære for Skaperen. Alle som vil, kan være med å virkeliggjøre denne hensikt. Om dem er det sagt: «Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris.» ² AoO3 255.2

I sin lov har Gud åpenbart de prin-sipper som er grunnlaget for all sann fremgang både for nasjonene og det enkelte menneske. Moses sa til israe-littene om denne loven at den ville være en kilde til klokskap og forstand. «For dette er ikke tomme ord, men selve livet for dere.» ³ De velsignelser som Israel på denne måten fikk løfte om, kan enhver nasjon og ethvert menneske få del i på de samme vilkår og i samme grad. AoO3 255.3

Hundrer av år før visse nasjoner kom frem på historiens skueplass, så den allmektige Gud inn i fremtiden og forutsa rikenes oppkomst og fall. Gud sa til Nebukadnesar at Babylo-nia skulle gå til grunne, og at det ville komme et annet rike som også skulle ha sin prøvetid. Dette riket ville miste sin makt fordi det ikke opphøyet den sanne Gud, og et tredje rike ville ta dets plass. Dette ville også forsvinne, og et fjerde rike, sterkt som jernet, ville undertrykke verdens nasjoner. AoO3 255.4

Hvis kongene i Babylonia — den rikeste av alle nasjoner — hadde bevart sin gudsfrykt, ville de ha blitt velsignet med visdom og makt. Dermed ville de ha vært knyttet til Herren og opprettholdt sin styrke. Men de holdt seg nær til Gud bare når de møtte trengsel og vanskeligheter. I situasjoner da de ikke kunne få hjelp av sine egne stormenn, vendte de seg til slike som Daniel, som æret den levende Gud, og som ble æret av ham. De bad dem åpenbare forsynets hemmeligheter, for selv om kongene i Babylonia var kloke menn, hadde deres synd fjernet dem så langt fra Gud at de ikke var i stand til å forstå de åpenbaringer og advarsler de fikk om fremtiden. AoO3 255.5

Den som studerer Guds ord, kan i menneskenes historie se den boksta-velige oppfyllelsen av de guddommelige profetier. Babylonia, som til slutt ble knust, gikk til grunne fordi kongene i sin velstand følte seg uavhengige av Gud, og fordi de hevdet at rikets storhet skyldtes menneskelig innsats. Det medo-persiske riket ble hjemsøkt av Guds vredesdom fordi innbyggerne viste forakt for Guds lov. Majoriteten av folket fryktet ikke Herren. Ondskap, gudsbespottelse og korrupsjon var dagligdags. Rikene som fulgte, var enda mer forsimplet og korrupte, og de sank stadig dypere i moralsk forfall. AoO3 255.6

Den makt de jordiske myndigheter utøver, er fra Gud, og deres fremgang avhenger av hvordan de bruker denne makten. Den guddommelige vaktmann sier til hver av dem: «Jeg har spent beltet om livet på deg, enda du ikke kjente meg.» Det som ble sagt til Nebukadnesar i gammel tid, er en livets lærdom for alle: «Riv deg løs fra dine synder ved å vise rettferd og fra dine misgjerninger ved å være barm hjertig mot de nødlidende. Så skal din lykke vare.» ⁴ AoO3 256.1

Å forstå dette, at «rettferd løfter et folk», at «tronen trygges ved rettferd» og støttes «på troskap», og å være klar over at det er disse prinsipper som virker i utøvelsen av Guds makt, han som «avsetter konger og innsetter konger» — det er å forstå historiens filosofi. ⁵ AoO3 256.2

Bare i Guds ord er dette fremholdt klart og tydelig. Her går det frem at både nasjoners og enkeltmenneskers styrke ikke skyldes de muligheter eller evner som synes å gjøre dem uover-vinnelige. Den beror ikke på den storhet som de er så stolte av. Den står i forhold til deres troskap i å virkeliggjøre Guds hensikt. AoO3 256.3