Alfa og Omega 3

Bønnesvaret gir håp

Gud svarte på bønnen. I denne kri-sesituasjonen da troen hos dette sann-hetsvitnet ble prøvd som i ild, sa Herren til Jeremia: «Jeg er Herren, alle skapningers Gud. Skulle noe være umulig for meg?» ⁹ Byen skulle snart falle i kaldeernes hender. Portene og palassene ville bli satt i brann og tilin-tetgjort. Men til tross for at Jerusalem var i ferd med å bli tilintetgjort og at innbyggerne skulle føres i fangenskap, ville Herrens hensikt med sitt folk bli oppfylt. I sitt svar på Jeremias bønn sa Herren om dem som ville bli rammet av straffedommen: AoO3 238.2

«Se, jeg samler dem fra alle de land jeg drev dem bort til i min vrede, harme og store uvilje, og fører dem tilbake til dette stedet og lar dem bo trygt. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Jeg vil gi dem ett sinn og lære dem én vei, så de alltid frykter meg, til gagn for dem selv og deres etterkommere. Jeg slutter en evig pakt med dem; jeg vil ikke vende meg bort fra dem, men gjøre vel mot dem. Jeg gir dem gudsfrykt i hjertet, så de aldri mer viker bort fra meg. Jeg vil glede meg over dem og gjøre vel mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel vil jeg trofast sørge for at de slår rot her i landet. AoO3 238.3

For så sier Herren: Likesom jeg har latt alle disse store ulykkene komme over folket, vil jeg også la dem oppleve alt det gode jeg har lovt dem. Folk skal igjen kjøpe jord i dette landet som dere sier er blitt en ørken, uten mennesker og dyr, et land overgitt i kaldeernes vold. De skal kjope jordstykker for penger, skrive kjøpekontrakter og forsegle dem og få vitner til å bekrefte kjøpet. Slik skal det være i Benjamin-landet, i området rundt Jerusalem og byene i Juda, i fjelllandet, Sjefela og Negev. For jeg vender deres lagnad, lyder ordet fra Herren.» ¹⁰ AoO3 238.4

Som en bekreftelse på disse tilsagn om utfrielse og gjenoppbygging kom Herrens ord til Jeremia mens han satt fengslet i vaktgården: AoO3 239.1

«Så sier Herren, han som skapte og formet jorden og gjorde den fast, — Herren er hans navn: Rop på meg, så vil jeg svare deg og fortelle deg store, ufattelige ting, som du ikke kjenner til. For så sier Herren, Israels Gud, om husene her i byen og om Judakongens gårder, som ble revet ned for å brukes til voller og vern. ... Se, jeg vil la sårene gro, lege og hele dem, og så åpenbarer jeg for dem en rikdom av varig fred og lykke. Jeg vil vende lagnaden for Juda og Israel og bygge dem opp som i den første tiden. Jeg renser dem for all skyld de pådrog seg da de syndet mot meg, og tilgir dem alle misgjerninger de gjorde mot meg da de sviktet meg. Byen skal få et navn som blir til glede for meg, til pris og ære blant alle folkeslag på jorden, når de hører om alt det gode jeg gjør for dem. Da skal de skjelve i undring over all den lykke og fred jeg gir dem. AoO3 239.2

Så sier Herren: Dere sier at dette stedet er øde, uten mennesker og dyr. Men her, i Judas byer og Jerusalems gater ... skal det enda en gang lyde rop av fryd og glede, rop av brudgom og brud, rop av folk som bærer fram takkoffer i Herrens hus og sier: «Pris Herren, Allhærs Gud, for han er god, evig varer hans miskunn!» For jeg vil vende lagnaden for landet, så det blir som i den første tiden, sier Herren. AoO3 239.3

Så sier Herren, Allhærs Gud: På dette stedet som nå ligger øde, uten mennesker og dyr, og i alle byene her omkring skal det igjen være beiter, der gjetere lar sauene roe seg. I alle byene, både i fjcll-landct, Sjefela og Negev, i Benjamin-landct og området rundt Jerusalem og i Judas byer, skal saueflokker igjen gå fram under hånden til ham som teller dem, sier Herren. Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren, da jeg oppfyller det gode løftet jeg gav Israel og Juda.» ¹¹ AoO3 239.4

Slik ble Guds menighet trøstet i en av de mørkeste perioder av sin lange kamp mot ondskapens makter. Det så ut som om Satan hadde lykkes i sin anstrengelse for å utrydde Israel. Men Herren hadde begivenhetene under kontroll, og i årene som fulgte, ville hans folk få anledning til å råde bot på fortiden. Slik lød hans budskap til menigheten: AoO3 239.5

«Frykt ikke, Jakob, min tjener, mist ikke motet, Israel, lyder ordet fra Herren. For jeg berger deg fra fjerne land, og ætten din fra det landet hvor den er i fangenskap. Jakob skal få ro igjen og leve trygt, og ingen skal skremme ham. For jeg er med deg, sier Herren, og jeg vil frelse deg.» «Jeg lar sårene dine gro og leger de slag du har fått.» ¹² AoO3 239.6

På den gledens dag da de bortførte skulle vende hjem, ville stammene i det delte Israels-riket igjen bli forent til ett folk. Herren ville bli anerkjent som «Gud for alle Israels ætter», «De skal være mitt folk,» sa han, «Bryt ut i jubel og glede over Jakob, og rop av fryd over ham som er høvding blant folkene! La lovsangen lyde og si: «Herren har frelst sitt folk, det som er igjen av Israel.» Jeg fører dem tilbake fra landet i nord, jeg samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte.... Gråtende kommer de, med ydmyk bønn; jeg leder og fører dem til bekker med rennende vann, på jevn vei, der de ikke snubler. Jeg viser meg som far for Israel, Efraim er min førstefødte sønn.» ¹³ AoO3 239.7

Det folket som Herren en gang hadde fremhevet fremfor alle andre, ble ydmyket for øynene på nasjonene. I fangenskapet måtte de lære den lydighet som var så nødvendig for deres fremtidige lykke. Før de hadde lært det, kunne Gud ikke gjøre alt det for dem som han gjerne ville. «Jeg tukter deg bare med måte, men lar deg ikke helt slippe straff,» sa Herren da han forklarte at det var til deres eget åndelige beste at han straffet dem. ¹⁴ AoO3 240.1

Likevel ville han ikke for all fremtid overse dem som hadde vært gjenstand for hans ømme kjærlighet. Overfor alle folk på jorden ville han vise at han ønsket å vende et tilsynelatende nederlag til seier, at han ville frelse og ikke ødelegge. Jeremia fikk dette budskapet: AoO3 240.2

«Han som spredte Israel, samler og vokter det som gjeteren vokter sin flokk. For Herren har fridd Jakob ut og løst ham ut av overmannens vold. De kommer med jubelrop til Sionfjellet, de stråler av glede over Her-rens gode gaver: korn og vin og olje, sauer, geiter og okser. Selv skal de være som en vannrik hage og ikke len-ger lide nød.... Jeg vender deres sorg til fryd, og trøster og gleder dem som sørget. Jeg lar prestene få rikelig med fete retter og metter mitt folk med gode gaver, lyder ordet fra Herren.» AoO3 240.3

«Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Enda en gang skal de si i Juda og i byene der, når jeg vender deres lagnad: «Herren velsigne deg, du rettferds bolig, du hellige fjell.» Folket i Juda og i alle byene skal bo sammen der, både bønder og gjetere som streifer omkring. Jeg lar den som er utmattet, drikke seg utørst og metter alle som lider nød.» AoO3 240.4

«Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og Judas ætt, en pakt som er annerledes enn den jeg sluttet med deres fedre den gang jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av Egypt, den pakten med meg som de brøt, enda jeg var deres rette herre, sier Herren. Nei, slik er den pakten jeg vil slutte med Israels folk i de dager som kommer, lyder ordet fra Herren: Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger lære sin neste og sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren, For jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd.» ¹⁵ AoO3 240.5